Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Skjærtorsdag 2021

Joh 13,1-17

Fr Asle Ambrosius

Kjærlighetens sakrament

«Han elsket dem helt til det siste,» slik innleder Johannes sin beretning om innstiftelsen av nattverden. Som så ofte ellers når han gjengir høydepunktene i Jesu liv og gjerning, forteller han ikke, som de tre andre evangelistene, de konkrete detaljene om hvordan det hele skjedde. Han nevner hverken brød eller vin. I stedet griper han selve meningen med det som skjer. Måltidet som innstiftes er kjærlighetens sakrament, selve tegnet på den kjærligheten som varer like til slutt, helt inn i lidelsen og døden og gjennom døden.

Derimot forteller Johannes om det som skjedde ved og omkring bordet. Og her er han både konkret og detaljrik, så det ikke er til å misforstås. Kjærligheten er handling, ikke bare følelser, heller ikke bare ord og luftige løfter. Her er både forkle og håndkle, skitne føtter og vaskefat, vann og motstridige og svikefulle disipler. Jesus elsket dem helt til det siste, ja helt til ytterste. En konkret handling som viser at den guddommelige kjærligheten viser seg i tjenesten for andre, på kne på gulvet som en ringe tjener. Han så det ikke som et rov å være Gud lik, som det står skrevet.  Og nettopp derfor gav han avkall på sitt eget og tok på seg en tjeners skikkelse, ja han fornedret seg selv (Fil 2,6-7). Slik er Gud. Slik handler Gud. Slik viser Gud hva sann kjærlighet er.

En slik kjærlighet er uforståelig, ja i bunn og grunn utålelig. Peters reaksjon er derfor både naturlig og adekvat. Når en kjenner sannheten om seg selv og den verden vi lever i, og samtidig møter en slik kjærlighet av en annen verden, hvordan skal vi kunne forholde oss til den på annen måte enn total overgivelse? «Herre, vask ikke bare føttene mine, men også hendene og hodet!»

Her er både dåp og nattverd på en gang, troens sakrament og kjærlighetens sakrament. Som Guds gaver til oss. Vannet og blodet. Renselsen i dåpens bad som gir oss barnekåret. Nattverdens brød og vin som gir oss del i kjærligheten som er sterkere enn døden og som setter oss til å elske på samme måte som han.

«Kjærligheten faller aldri bort» (1 Kor 13,8). Det må bety at den fortsetter å virke i verden gjennom hans disipler. «Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre!» Denne kjærligheten som lever videre i kirkens fellesskap, er, om den virkelig praktiseres etter Kristi forbilde, både uforståelig og utålelig for verden omkring. Den vil enten måtte avvises i forakt eller mottas med takk. Derfor er diakonien kirkens mektigste våpen, fordi en slik tjenende kjærlighet vil alltid overraske og forundre, slik at menneskene i møte med den tvinges til å spørre etter hemmeligheten bak, som er Gud selv.

Det er denne kjærligheten – Kristi kjærlighet – vi kommer i berøring med når vi samles ved Herrens bord. Fysisk og konkret, sakramentalt og diakonalt. Og ikke bare kommer vi i berøring med ham, men vi forenes med ham, han som elsket oss og elsker oss like til det siste.

Gode Frelser, kan jeg tåle kraften av en guddomsstråle,

å, så send fra deg den ned!

Tenn meg, at jeg må, jeg arme, full av ånd og hellig varme,

kjenne all ting kjærlighet!

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no