Sexagesima

Luk 8,4-15

Fr Asle Ambrosius

Fruktbart samarbeid

Jesus gir ingen oppskrift til personlig suksess, han beskriver ikke forskjellige mennesketyper, der noen er mer mottakelige for budskapet enn andre, for ikke å si forutbestemt til å lykkes. Det dreier seg om Himmelrikets hemmeligheter. I utgangspunktet taler Jesus til døve ører og harde hjerter. Et sted sier han rett ut at vi ikke har ikke sans for det som hører Guds rike til (Mk 8,33).

Derfor må han rope høyt for om mulig å bli hørt. Han ropte ut, står det: «Den som har ører å høre med, hør!» (v.8). Faren er at han roper for døve ører.

Jesus ikke bare taler Guds ord, han er Ordet fra Gud. Han er kommet for å bringe Himmelriket nær. Han vil inn til hvert enkelt menneske med sin kjærlighet, glede og fred. Han står for døren og banker og sier: «Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg» (Åp 3,20).

Så handler lignelsen om de fire jordsmonnene om Guds ords skjebne i verden, hvordan vi hører når han taler og hvordan vi stiller oss til det han har å si.

Men legg merke til noe viktig, vi er ikke uten videre lutter øre. Her gjelder ingen automatikk, selv om Guds ord virker automatisk, «av seg selv» (Mark 4,28). Ordet lyder ikke i et tomrom eller i nøytralt område. Den gode jorden ligger ikke bare og venter på den gode sæd, klar for å gi fullmoden frukt. Ordet møter motstand alt fra begynnelsen av. Så når noen begynner å høre og høre etter, er det i seg selv et under, et høreunder. Og det er her det hele begynner, når Ordet slår sprekker i det harde skallet, begynner å tine opp den frosne jorden, rydde det steinlagte jordsmonnet, spa i den tynne jordskorpen, bearbeide og gjødsle den dype molden. Ingen ting av dette skjer av seg selv, lettvint som om bondens arbeid er overflødig.

For at «noko vidunderleg skal skje» (jfr. Olav H. Hauges dikt «Det er den draumen»), må noe skje med oss. Vi må ville at noe skal skje. Ikke bare sitte og vente.

Derfor kaller Gud oss til fruktbart samarbeid. «Arbeid på deres frelse med frykt og beven! For det er Gud som virker i dere både å ville og gjøre etter hans gode vilje» (Ef 2,12-13).

Så når Gud virker gjennom sitt ord, må vi arbeide. Arbeide med oss selv. Det vil si, la hans ord få rom hos oss så han får gjøre med oss det han vil. Ikke bare være Ordets hørere, men også gjørere (Jak 1,22; sml. Luk 8,21).

Så når djevelen frister og hvisker «har Gud virkelig sagt» (1 Mos 3,1), la oss avsverge ham i Jesu navn og si: «Vik bort fra meg, Satan!» (Matt 4,10). Når troen settes på prøve og vi tror at dette ikke har noe med Gud å gjøre, så la oss grave dypere, så troen blir festet, ikke i oss selv, men hos ham som er «troens opphavsmann og fullender, Jesus» (Hebr 12,2). Når vi kjenner at bekymringene margstjele oss, at velstand og nytelser stjeler tid og oppmerksomhet bort fra ham som gir oss alt hva sjelen lengter etter, så la oss legge byrdene på ham, søke hvile hos ham som ber oss om å aksle åket sammen med seg (Matt 11,28-30). Og når Ordet forkynnes og forklares, la oss gjøre som Guds mor Maria, gjemme ordene i vårt hjerte og grunne på dem (Luk 2,19). Slik blir den gode jorden til.

Skal Jesus bli stående å rope for døve ører? Eller hører vi hans nådige innbydelse til fruktbart samarbeide for Himmelrikets skyld?

 

Det er den draumen

(Olav H. Hauge (1908-1994)

Det er den draumen me ber på

at noko vedunderleg skal skje,

at det må skje – at tidi skal opna seg,

at hjarta skal opna seg,

at dører skal opna seg, at kjeldor skal springa –

at draumen skal opna seg,

at me ein morgonstund skal glida inn

på ein våg me ikkje har visst um.

 

Kom ord fra Gud

(M.B. Landstad, 1861)

Kom, ord fra Gud med ånd og liv,

og varm den opp som kold og stiv

i dødens søvn er sovnet hen,

gjør levende vår sjel igjen!

 

Kom, ord fra Gud, kom hellig sæd,

og søk deg her et stille sted

I hjertebunnen, tårevætt

og renset for å vokse rett!

 

Det hjelpe Gud, vi får hans ord

i våre hjerters magre jord,

med Åndens varme, nådens regn

til frukt i Guds, vår Herres hegn!

 

Du bar til oss i fulle fang

det gode såkorn dagen lang.

Og ble det sådd med gråt i røst,

så ta med gledesang din høst!

 

Om enn vår tid er mørk og kold,

gi tretti, seksti, hundre fold!

Det minste er i armod stort,

ha takk for hva du alt har gjort!