Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

18.s.e. pinse

Luk 14,1.7-11

Fr Asle Ambrosius

Ydmyk av hjertet

Som hallelujavers før evangelielesningen i dag sang vi dette sitatet av Jesus selv: ”Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet.”

Så når dagens tekster fremholder ydmykhet som en grunnleggende kristen dyd, så er altså Mesteren selv vårt store forbilde. Lær av meg, sier han. Ønsker vi å være hans disippel, må vi altså lære sann ydmykhet av ham.

Så dette med ydmykhet må vi med andre ord lære, det ligger ikke sånn uten videre naturlig for oss. Beskjedenhet, ja, det ikke å ville stikke seg frem, det kan ofte ligge dypt i vår natur, så dypt at noen sliter med selvtillit, ja endog selvforakt, gjennom hele livet. Men også det motsatte kjenner vi til, stoltheten, det å ønske å være noe, stikke seg frem, søke posisjoner, vinne andres gunst eller respekt. Alt dette ligger dypt i menneskenaturen, begge deler en trussel både mot menneskeverdet og menneskelig samkvem. ”Du skal ikke tro at du er noe”, skriver Aksel Sandemose i det vi kjenner som Janteloven. Det er ikke Jesu vei. Han lærer oss tvert imot at sann ydmykhet forutsetter en ekte, gudgitt verdighet. For å lære sann ydmykhet av ham, må du først la ham få vise deg din sanne verdighet som et menneske skapt i Guds bilde. Om Jesus heter det: ”Han så det ikke som et rov å være Gud lik… men han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik.” Jesus var aldri beskjeden. Han var heller aldri stolt. Hans verdighet var gitt ham av Gud fra evighet av – som Sønn av Den aller høyeste. Derfor kunne han tre inn i verden som et ekte menneske som verken hadde noe å vinne eller tape – men som en som hadde alt å gi.

”Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjerte!”

Før vi kan lære ydmykhet må vi først bli trygg i vår verdighet som Guds barn. Jeg får lyst til å sitere salmisten som skriver: ”Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du kommer det i hu, et menneskebarn – at du tar deg av det?”

Dette er alltid inngangen til all tale om ydmykhetens dyd.

For å ta ett eksempel, det store forbildet i Kirken til alle tider, Guds mor, Maria, selve tegnet på sann ydmykhet. Hva var hennes hemmelighet? Jo, at Gud hadde ”sett til henne”. I glede stiller hun seg frem til tjeneste, hun som selv kaller seg selv bare en ”tjenestekvinne”. ”Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser. For han har sett til sin ringe tjenerinne. Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, for store ting har han gjort mot meg…” Maria viser i praksis at sann ydmykhet og ekte verdighet forutsetter hverandre, både i sitt eget liv og i det vitnesbyrdet hun gir om fedrenes Gud: ”Han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet. Han støtte stormenn ned fra tronen og løftet opp de lave.”

Slik er Gud – og slik handler Gud. Det vi lærer av dette er altså at skal ydmykheten renses fra alt slagg fra vår falne menneskenatur, må den hentes inn i en relasjon til den levende Gud. Det er denne lærdommen apostelfyrsten Peter fører videre i kirken når han formaner oss: ”Ydmyk dere da under Guds veldige hånd, så han kan opphøye dere når tiden er inne!”

Hva betyr så dette inn i vårt fellesskap som menighet? For det er jo det som er selve rammen om evangeliefortellingen i dag. Rammen er fellesskapet rundet bordet – og samhandlingen mellom dem som er til stede. Folk holdt nøye øye med hverandre. Det var viktig å posisjonere seg. Nå forstår vi at det ytre ikke nødvendigvis var det viktigste – om de satte seg øverst eller nederst ved bordet. Motivene kunne være så ymse. Slik er det også i dag. Det heter seg at i dag setter fariseerne seg bakerst i kirken. Hva vet vi forresten om det. Det kan være så mange grunner til hvordan vi plasserer oss både i rommet og i forhold til hverandre. Det viktigste er at vi er sett. Ikke av hverandre, men av ham som har invitert oss. Og ikke bare sett, men han har sett til oss, til hver enkelt av oss og gitt oss retten til å kalles Guds barn. Her har ingen forrang fremfor andre, om vi sitter i koret eller på siste benk. Så oppfordringen min vil være: Husk hvem du er! Du er et Guds barn, Den høyestes sønn eller datter. Du er kalt til å sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i Guds rike! Du husker vel hva som ble sagt i forbindelse med vår skytshelgen Johannes Døperen, han som ble kalt den største av alle som er født av en kvinne: ”Men den minst i himmelriket er større enn ham.”

Når dette er utgangspunktet, trenger vi ikke skape oss i forhold til hverandre. Vi har ikke noe ansikt å tape, vi har ingen egne prosjekter å forsvare – vi kan trygt overlate vår sak til Gud, han som vil opphøye oss i sin tid.

Ordspråkene konkretiserer dette for oss i fellesskapet. ”Brisk deg ikke…” ”Fremhev ikke deg selv!” Det er noe annet enn Jantelovens ”tro ikke at du er noe”. Det er det motsatte. Nettopp fordi du er noe, så er det ikke nødvendig å sloss for egen sak. Ikke være for rask til å reise sak eller sette ut ufordelaktige rykter. Da er det tvert imot viktig å tale vel om hverandre. Bære over med hverandre. Gi hverandre plass rundt bordet. Være gjestfrie. Men også være villige til å veilede den som trenger det, ikke for å dømme, men for å sette mot og kraft i vedkommende, slik det uttrykkes i denne vakre, poetiske vendingen: ”Som svalende snø en dag i skurden er en pålitelig budbærer for sin herre, han gir mot og kraft til den som har sendt ham.”

Også de som bokstavelig sitter på de fremste stolene i kirken får sitt når Peter taler et advarende ord til hyrdene i menigheten. Han ber oss ikke tenke lavt om embedets verdighet, han ber oss ikke unnslå oss kallet og tjeneste. Men han advarer mot hierarki og klerikalisme. Når noen ved håndspåleggelse er overdratt kirkens lære- og hyrdeembede, er det ikke som personlig eiendom eller som et privat livsprosjekt, men som et eksempel, et Kristus-eksempel, for å tjene og veilede og ha tilsyn med menneskene som er betrodd oss.

Så er vi er gitt til hverandre for å praktisere kristen omsorg, som Kristi legeme i verden. Verken mer eller mindre. Der er det ikke plass til solospill og egne agendaer. For vi er kalt til et fellesliv under Guds himmel, synliggjort ved fellesskapet rundt Herrens bord og veiledet av Guds Ånd.

Så, kjære medkristne, sann ydmykhet er en dyd som vi må lære av Jesus selv. For han er mild og ydmyk av hjertet.

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no