Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

3. søndag i påsketiden 2018

Joh 10,11-16

Fr Asle Ambrosius

Misericordias Domini

Bakgrunnen for Jesu ord om Den gode hyrden er slett ikke så romantisk som det kan høres ut  – og som vi ofte forestiller oss når vi hører ordene fra Salme 23 om ”grønne enger” og ”hvilens vanne”.

Jesus sier til sine disipler: ”Gå av sted! Jeg sender dere som lam blant ulver!” (Luk 10,3). Et annet sted sier han: ”Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver.” (Matt 7,15)

Det er den mørke og skremmende bakgrunnen for Jesu ord om Den gode hyrden. Og hører vi etter hva han har å si oss i dagens evangelium gjenkjenner vi det store alvoret. Vi hører om den lumske ulven som kaster seg over flokken og sprer den, på jakt etter sitt bytte. Og vi hører om hyrden som gir sitt liv for å verne sauene sine og berge dem fra den visse død. Dette, kjære venner, er ikke bare bilder og forestillinger, men blodig alvor – legemliggjort og bevitnet av ham som kommer til oss såret fra lidelsen og døden og dødsriket og som nå er blitt ”hyrde og tilsynsmann for deres sjeler”, slik hjelpehyrden Peter skriver i sitt brev til de troende.

Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus er Den gode hyrden. Og i dag samler han oss og dekker bord for oss like for øynene på våre fiender (Sal 23,5).

Virkeligheten har innhentet oss etter mange års – ja, kanskje århundres søvn – i den såkalte kristenheten. Sannheten i Jesu ord når han sier: ”Husk hva jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere” (Joh 15,20). Troverdige internasjonale rapporter, nyhetsmeldinger og enkelttroendes mangfoldige vitnesbyrd forteller oss at visstnok ingen tid i Kirkens historie – selv ikke de første århundres kristendomsforfølgelse – har vært mer farlig for kristne enn den vi lever i akkurat nå. Kristne forfølges for sin tros skyld. For den som vil sette seg bedre inn i dette viser jeg til tre aktuelle bøker om temaet. Den danske journalisten Klaus Wivel skriver om vår tids største menneskerettighetskrenkelser i boken ”Den siste nattverd”. Her beskriver han ”en virkelighet som mange godtroende folk i vesten benekter” og begrunner påstanden om at ”kristne i den arabiske verden er blitt vår tids paria”. Vi får vi møte prester som har fått kirkene sine brent, men som nekter å la seg knekke; om foreldre som har mistet barna sine og folk som er kastet ut av husene sine. Den andre boken er skrevet av redaktør Kari Fure med tittelen ”Flukten fra Syria og Irak”. Den forteller historien om hvordan kristne drives bort fra de områdene der den kristne kirke først etablerte seg. Hun drar også linjer til folkemordet mot kristne armenere i Tyrkia for hundre år siden. Den tredje, særdeles leseverdige boken er skrevet av Lars Akerhaug, ”Siste jul i Kairo”. På reise i Egypt, Irak og Libanon møter forfatteren kristne som forfølges, fordrives og drepes på grunn av sin tro. Dette er historien om hvordan kirkene i Midtøsten er i ferd med å forsvinne helt. Noen av disse våre kristne brødre og søstre kommer som flyktninger også til vårt land. Her møter de ofte liten forståelse i et samfunn som på mange måter har gjennomgått et kulturelt og åndelig paradigmeskifte der kristen tro og kristne verdier ikke lenger preger holdninger og handlinger. For ikke å snakke om en majoritetskirke som ofte bærer preg av å være sekularisert helt inn til alteret. Det er et sjokk for dem å komme så å si fra asken til ilden, der troen ikke lenger forplikter og der troende lar seg villede og forføre av tidens motetanker. Om ikke et ytre fiendskap truer – i hvert fall ikke foreløpig – så allikevel fiender av et annet slag, kanskje endog farligere, en snikende og forførende ”har Gud virkelig sagt”, og et sosialt konformitetstrykk som fører mange troende inn i det jeg vil kalle en praktisk ateisme.

”Når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?”

Meningen er ikke å svartmale, men å tegne et realistisk bakteppe for Jesu ord til oss i dag om Den gode hyrde. For situasjonen er temmelig dramatisk. Og vi må, på denne bakgrunnen, spørre: Hva for slags hyrde og hvilke hyrder trenger vi i disse ulvetider, som kan føre oss ”på de rette stier”, gjennom det farlige og ugjestmilde terrenget, frem til vann som gir hvile og ny kraft?

For det første – og det ligger der allerede i det som er sagt – vi trenger en hyrde og hyrder som taler sant om virkeligheten, som ser situasjonen i øynene slik den er og som derfor også kan gi den rette veiledningen. Jesus er en slik hyrde. Han forbereder sine på at det vil koste å følge ham. Jeg har nettopp sett filmen om Churchill og gjenopplevd hans berømte tale i det britiske Underhuset 13. mai 1940: ”Jeg har intet annet å love dere enn blod, slit, tårer og svette.” Dette sa han ikke for å skremme, men for som leder å vinne tillit i en tid hvor det var viktig å bevare håpet om seier til slutt. Også vi trenger å bli realitetsorientert for å kunne bevare troen og håpet i den åndelige krig vi står i. For, som apostelen skriver, ”også troen må prøves som i ild, så den kan bli til pris og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg.” Derfor trenger vi hyrder som Churchill, som vet hva situasjonen krever og som ikke gir falske håp og forventninger. Situasjonen er en annen i dag enn den var for 100 år siden. Den kristne enhetskulturen har for lengst kollapset og folkekirkene tømmes for folk. Så må vi finne nye veier fremover som svarer til dagens utfordringer. Da trenger vi Den gode hyrden og de gode hyrdene som kan vise vei.

For det andre trenger vi en hyrde og hyrder som er trofaste og som holder ut. Som kan stå i kampen uten å svikte. Jesus forteller om leiekarer som selv ikke eier sauene, som han sier, og som flykter straks ulven kommer. Det hjelper ikke med høye lønninger om motet svikter. Slike leiekarer som har navn av å være hyrder er livsfarlige for troen. Og det er livsfarlig å betro sauene til slike. Jesus er selv Den gode hyrden som har gitt sitt liv for fårene og som ved sitt eget blod har vunnet eiendomsretten til alle de han kaller venner. Om dette skriver Hebreerbrevets forfatter: ”For å få den glede han hadde i vente, tålte han korset uten å bry seg om vanæren… Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse.” (Hebr 12,2b-3) Hører dere? Gode hyrder er til å stole på. Det er slike som har lært av Overhyrden selv hvor dyrebar den enkelte troende er for ham. Og som derfor står løpet ut – selv om det koster livet.

For det tredje – og det ligger skjult i det som allerede er sagt, men det må allikevel sies – vi trenger en hyrde og hyrder som elsker oss – en hyrde og hyrder for hvem vi er dyrekjøpte og verdifulle. ”Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for vennene sine”, sier Jesus et sted. Så ligger vi ham på hjertet. Det er viktig å vite i en ulvetid som vår. Han lever med og vil ikke svikte oss – fordi han elsker oss og tilbyr oss vennskap. ”Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg”, sier han, ”likesom Faderen kjenner meg  og jeg kjenner Faderen.” Hører dere? Vi er innlemmet i guddommelig kjærlighet, i den evige kjærligheten mellom Faderen og Sønnen. Derfor må også en sann hyrde som ønsker å tjene Den gode hyrden, lære av ham å elske dem han er satt til å lede. Og kjærligheten tilbyr vennskap. Og vennskapen forutsetter nærhet og fellesskap. En sann hyrde for menigheten herser ikke med flokken sin, men tjener den med lydhøre ører og ydmykt sinn. ”Og nå ber jeg de eldste blant dere, jeg som selv er en eldste og et vitne om Kristi lidelser…”, skriver Peter, ”Vær hyrder for den Guds hjord som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil. Gjør det ikke for vinnings skyld, men med et villig sinn. Dere skal ikke herske over menigheten som er betrodd dere, men være et eksempel for hjorden.” (2 Pet 5,1-4)

For det fjerde, vi trenger en hyrde og hyrder som samler. Det er hyrdens ytterste og endelige mål – å samle alle Guds barn under himmelen – slik at det blir ”én hjord og én hyrde”.

Jesus er Den gode hyrden som leter etter de bortkomne, som søker den ene som har forvillet seg bort, som alltid strekker seg utover for å få med seg alle som på en eller annen måte hører den gode hyrdes røst og kommer til tro på ham – for å samle dem til ett i Guds rike. ”Vi vet hvor kirken er”, lærer våre ortodokse venner oss, ”men vi vet ikke hvor kirken ikke er.” Ja, slik er det. Vi trenger ikke være i tvil om hvor kirken er. Den er også her hos oss – her Den gode hyrde samler oss omkring sitt ord og sitt bord og her han har betrodd menigheten sin til rette og sanne hyrder. Men vi vet ikke hvor kirken ikke er. Det vil si, vi vet ikke hvor grensene går for hvem som hører til og hvem som ikke gjør det. Men vi søker – som ham – både etter den enkelte og etter grupper av kristne som kanskje har blitt forlatt eller etterlatt av troløse leiekarer, for å søke kristen enhet på den gamle troens grunn, den som er lagt en gang for alle og overgitt til de troende gjennom generasjonene. Jesus sier: ”Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem skal jeg lede; de skal høre min røst, og det skal bli én hjord og én hyrde.”

Så la oss i dag lytte til Den gode hyrdes røst – midt i en verden full av skremmende og forførende røster. For Han har talt og han taler fortsatt gjennom sine vitner i sin kirke – også her hos oss.

La oss be:

Du som veien er og livet, deg vi har vårt håndslag givet, deg det er på hvem vi tror. Mellom alle verdens røster, din er ene den som trøster, led oss i ditt hyrdespor!

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no