Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Langfredag 2021

Matt 26,30-27,56

Fr Asle Ambrosius

Den dyre nåden

I dag – på Langfredag – vil jeg skrive om den dyre nåden. Kanskje reagerer du på uttrykket. Nåde heter gratia på latin – og betyr jo nettopp det, det som er gratis. Hvordan kan det så ha seg at noe som er gratis allikevel er dyrt?

Den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer (1906-1945) forklarer i sin bok Etterfølgelse: «Billig nåde forkynner tilgivelse uten omvendelse, den er dåp uten menighetstukt, nattverd uten syndsbekjennelse … Billig nåde er nåde uten etterfølgelse, nåde uten kors, nåde uten den levende Jesus Kristus, han som ble menneske av kjøtt og blod.» Og på denne bakgrunn refser han datidens kirke og skriver: «Billig nåde er vår kirkes dødsfiende. I dag står kampen om den dyre nåden.»

Hva er så den dyre nåden? Bonhoeffer svarer: «Dyr nåde er den kostbare perlen kjøpmannen selger alt for å sikre seg … Dyr nåde er det evangeliet vi stadig må søke på nytt, gaven vi må be om, døren vi må banke på. Den er dyr fordi den kaller til etterfølgelse, den er nåde fordi den kaller oss til å følge Jesus Kristus. Den er dyr fordi den koster et menneske livet, den er nåde fordi det først er slik den gir et menneske liv. Den er dyr fordi den fordømmer synden, nåde fordi den rettferdiggjør synderen. Fremfor alt er nåden dyr fordi den kostet Gud dyrt, fordi den kostet hans Sønns liv – «Dere er kjøpt, og prisen betalt» (1 Kor 6,20) – og fordi det som er dyrebart for Gud kan ikke være billig for oss.»

Med dette som innledning kan vi så hver for oss lese eller høre pasjonshistorien etter Matteus (26,30-27,56) og tenke igjennom nettopp dette, hvor dyrt nåden kostet Jesus – den tyske teologen spør etter ‘die Köste’, kostnaden – og dermed hvor dyrebar den er for oss.

Langfredagens evangelium er ordet om korset – om Jesu kors, par excellence – og om den tunge veien dit. Den utmattende bønnekampen i Getsemane om å få slippe å gå veien til endes. Skuffelsen ved å bli forlatt av sine egne når han trengte dem mest. Den vonde erfaringen av å bli sviktet av den disippelen han selv hadde utvalgt og kalt ‘klippen’ og regelrett sveket av en annen av sine venner som han hadde delt bordfellesskapet med. Uretten han måtte tåle ved å bli tatt til fange og ført for retten uten rettferdighet. Forsmedelsen ved falske anklager. Ydmykelsen med å bli slått og mishandlet og løyet på. Tyngden av korset han bar. Smerten som jog gjennom kroppen da naglene ble slått gjennom hender og føtter. Hånfliret og hatet. Tungpusten og tørsten. Opplevelsen av den ytterste ensomheten. Ropet mot himmelen: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Det siste måtte være den ultimate prisen å betale – å være forbannet for vår skyld, gjort til synd for oss, overgitt av Gud selv.

«For så høyt har Gud elsket verden at han gav (overgav) sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16).

Derfor er nåden dyr – fordi den kostet Jesus alt. Korset vitner om at prisen er betalt til siste sure øre. Den eneste gjelden som nå gjenstår, er takknemlighetsgjelden. Spørsmålet som ropes til oss fra Langfredagens evangelium er derfor dette:

«Vi fikk livet, fikk det givet – hva fikk han som har betalt?» (Overmåte full av nåde, NoS 279)

 

Å, la aldri noensinne

korsets tre meg gå av minne,

som deg, frelsens fyrste, bar!

Men la kors og død og smerte

tale, rope i mitt hjerte

hva min frelse kostet har!

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no