Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Den bibelske kanondannelsen

Hvordan er Bibelen blitt til? Hvilke Skrifter består Bibelen av?

Fr Eyolf Kirill

Bibelen er Guds ord. Ja, det er en påstand vi bare kan si ja og amen til. Gjennom Bibelen åpenbarer Gud sin gode vilje for oss, både i form av lovbud som setter grenser for mennesker og sikrer gode levekår for både sterke og svake blant oss – dersom de etterleves, og i form av et frigjørende budskap som åpner perspektiver for livet vårt ut over de grenser som vår erfaring kjenner og kan forholde seg til.

Bibelen er imidlertid ikke det eneste skriftet som gjør krav på å være Guds Ord. Den har konkurrenter. De mest kjente er antakelig Koranen og Mormons bok. Hva er det da som gjør bibelen unik, og som gir den en autoritet som konkurrentene mangler? Dersom vi holder oss til de to jeg allerede har nevnt, har de som fellestrekk at de er gitt/diktert ord for ord til én bestemt, utvalgt person, muntlig eller skriftlig, enten i en ørkenhule eller på en høy fjelltopp, i begge tilfeller langt unna menneskers daglige, pulserende liv. I begge tilfeller hevdes de å være ordrette gjengivelser av en himmelsk original som er utilgjengelig, og som ingen siden kan etterprøve.  De har faktisk også det til felles at de forutsetter Bibelen og det bibelske budskapet, men at de hevder å korrigere og supplere dette.

Bibelen har en helt annen tilblivelseshistorie. Bibelen er blitt til i en løpende dialog mellom Gud og mennesker, midt i menneskenes levende og pulserende hverdag. Allerede i Bibelen to første kapitler ser vi hvordan ulike miljøer har satt sitt preg på teksten, og hvordan Gud har kommunisert med mennesker i ulike miljøer på ulike måter. De to skapelsesberetningene er svært ulike i både ordvalg og utforming. Den første, fra 1 Mos 1,1 til 2,4a er faktisk den yngste. Den er blitt til i et teologisk miljø, antakelig knyttet til tempelet i Jerusalem en gang mellom år 700 og år 500 før Kristus, og er en tydelig liturgisk tekst. Den andre, som antakelig er flere århundrer eldre, er etter alt å dømme en nedskriving av en gammel, muntlig tradisjon som har levd ved leirbålene blant de hebraisktalende nomadene i generasjoner før den omsider ble skrevet ned en gang mellom år 1000 og år 700 før Kristus. Jeg skal ikke gå inn på noen detaljanalyse av de to skapelsesberetningene her. Det kunne jeg godt tenke meg å gjøre i et annet foredrag senere, nå bare påpeke hvordan de to skapelsesberetningene hver på sinn måte uttrykker det samme budskapet, nemlig at Gud har skapt verden og menneskene, og at vi er skapt av den samme materie som resten av universet.

Men tilbake til kanondannelsen. Det tok antakelig borti 500 år før de fem mosebøkene forelå som ferdig skriftsamling, og det er klart tre forskjellige tradisjoner som har smeltet sammen til det som vi kaller de fem mosebøkene. I tillegg inngikk Josvas bok i den samme samlingen. Og dermed er vi framme ved den første gammeltestamentlige kanon, den føreksilske kanon – eller Torah som den fremdeles kalles blant jødene. Det var den eneste bibelen de kjente, israelittene og judeerne som ble bortført til Assyria og Babylon.

I løpet av de 70 årene eksilet i Babylon varte, la det eksiljødiske miljøet i Babylon til to skriftgrupper til sin bibelkanon, nemlig profetene og skriftene. Med noen unntak omfatter disse resten av de skriftene som vi fremdeles finner i de vanlige norske bibelutgavene. Daniel, Ester, Esra, Haggai, Nehemja, Malaki og Sakarja kom til senere, og resultatet ble den babylonsk-palestinske kanon som er den vi finner i de vanlige, norske bibelutgavene i dag .

Denne utvidete, babylonske kanon ble imidlertid årsak til full konflikt med den delen av det israelittiske folket, som var blitt igjen i hjemlandet i den perioden eksilet varte. De nektet å godta de babylonske skriftene som kanoniske, og hevdet at de var gjennomsyret av babylonsk hedendom. De som vendte tilbake fra eksilet, beskyldte på sin side de hjemmeværende, hovedsakelig bosatt i landsdelen Samaria, for religionssynkretisme fordi mange av dem hadde giftet seg med kvinner fra den befolkningen som ble flyttet inn for å erstatte de landsforviste. Da de hjemvendte begynte å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem, ble Samaria-folket nektet å være med på gjenoppbyggingen. Etter flere væpnede sammenstøt, der Samaria-folket mente det var de, med sin rene bibelkanon, ikke de hjemvendte med sin ”hedenske”, som hadde rett til å bygge opp igjen tempelet. Resultatet ble at de hjemvendte vant, og Samaria-folket bygget sitt eget tempel på Garisim, ett av de gamle tempelstedene fra før den israelittiske tempeltjenesten ble sentralisert til Jerusalem. Og fremdeles feirer samaritanene sitt påskeoffer på Garisim, selv om tempelet for lengst er jevnet med jorden, og den gamle kanon-striden består den dag i dag.

Fra gammelt av hadde det også vært et israelittisk miljø i Egypt. Dette besto dels av etterkommere av gjenværende israelitter eter at storparten av folket hadde fulgt Moses og Aron tilbake til Kanaan, dels av etterkommere etter de mange som hadde flyktet til sine fjerne slektninger i Egypt for å komme unna de invaderende assyrerne og babylonerne. Disse viste imidlertid en helt annen åpenhet for den babylonsk-palestinske kanon enn hva Samaria-folket hadde gjort, og den babylonsk-palestinske kanon fikk raskt innpass blant dem. I dette miljøet oppsto det etter hvert også andre skrifter, og disse ble etter hvert innlemmet i det som kalles den egyptiske kanon. Det var imidlertid ikke vanntette skott mellom den babylonsk-palestinske og den egyptiske kanon, og når vi kommer så langt som til Det nye testamente, er det helt tydelig at både Jesus selv, samt Paulus og de andre nytestamentlige forfatterne kjenner den egyptiske kanon og flere ganger henviser til de skriftene som ikke var med i den babylonsk-palestinske kanon.

Blant de egyptiske israelittene – eller jødene som de etter hvert ble kalt, både der og for øvrig i den antikke verden – fortrengte med tiden gresk hebraisk som dagligspråk, og det oppsto et sterkt behov for å få de hellige skriftene oversatt il gresk, antakelig tidlig i det 2. århundre før Kristus. Naturlig nok ble det den egyptiske kanon som ble lagt til grunn for denne oversettelsen, og resultatet ble den GT-oversettelsen som kalles Septuaginta – de 70s oversettelse, etter det som ifølge tradisjonen var 70 menn som sto for arbeidet.  Det er imidlertid all grunn til å regne med at dette arbeidet – og omfanget av det – var klarert også med Jerusalem, og at det derfra ikke var kommet tungtveiende innvendinger mot å legge den egyptiske kanon til grunn.

De skriftene som kom med, og som altså mangler i den babylonsk-palestinske kanon, er Tobit, Judit, et tillegg til Esters Visdommen, Sirak, Baruk, Jeremias brev, tillegg til Daniel, 1., 2., 3. og 4. Makkabeerbok, Manasses bønn, 3. og 4. Esra (noen 2. Esra er det aldri funnet spor etter, men den må ha eksistert på et eller annet tidspunkt), samt Salme 151.

Som sagt er det helt tydelig at Jesus har kjent til den egyptiske kanon, sannsynligvis i gresk oversettelse, da vi ikke har funnet noen hebraisk/arameisk versjon av de fleste av disse skriftene. Dette er ikke underlig da han vokste opp i et område der gresk antakelig var like utbredt som arameisk. Det som er helt klart, er at også Paulus, med sin bakgrunn i det gresktalende Tarsos, kjente og siterer fra dem. Det samme gjør flere av de andre nytestamentlige forfatterne. Allerede på nytestamentlig tid er det derfor helt tydelig at Kirken støtter sin forkynnelse på den egyptiske kanon, fortrinnsvis på gresk. Septuaginta er altså de første kristnes Bibel. Ja, for noe Nye testamente finnes foreløpig ikke, ikke før rundt 200 år senere!

De skriftene som ikke finnes i den babylonsk-palestinske kanon kalles i kirkelig språkbruk normalt ikke for apokryfe, men for deuterokanoniske, altså tilhørende ”den andre fasen av kanon”. Det er imidlertid enighet om at de hører med. Det finnes riktignok enkelte røste i oldkirken, som hevder de ikke har samme status som de øvrige gammeltestamentlige skriftene, men det skulle gå 1500 år før noen for alvor problematiserte dem.

Men nå begynner det å bli interessant! For det viser seg at vi ikke har med én Septuaginta å gjøre, men med (minst) tre! De tre viktigste, oldkirkelige utgavene av Septuaginta, Codex Sinaiticus fra en gang mellom år 330 og 35 e.Kr., Codex Vaticanus fra ca. 350 e.Kr. og Codex Alexandrinus fra 400-tallet, inneholder alle de deuterokanoniske skriftene – men ikke nødvendigvis de samme! Om dette er fordi deler av disse utgavene er gått tapt, eller fordi det har vært uenighet om hvilke som skal være med, kan vi ikke si i dag. At deler av utgavene er gått tapt, vet vi med sikkerhet, men vi kan ikke si om det i utgangspunktet har vært forskjeller. Men det virkelig interessante er at de til dels spriker også når det gjelder den nytestamentlige kanon! Codex Sinaiticus har, i tillegg til de 27 skriftene vi kjenner fra våre bibler, også med det som heter Barnabasbrevet, samt deler av Hermas’ hyrde, en oppbyggelig bok fra ca. år 140 e.Kr. Til langt opp på 400-tallet ble dette skriftet ansett som kanonisk av store deler av Kirken, bl.a. av Ireneus og Tertullian, og inngikk også i lesetekstene i messefeiringen. Hermas’ hyrde spilte bl.a. en viktig rolle i utviklingen av læren om botens sakrament, altså skriftemålet.  Også Barnabasbrevet ble av flere, bl.a. Klemens av Aleksandria, regnet som kanonisk, og begge skriftene finnes også i flere andre bibelutgaver fra oldkirken. Athanasius regner også skriftet Didache – De tolvs (altså apostlenes) lære som kanonisk skrift. Atter andre tar med de to Klemens-brevene.

Men tilbake til Det gamle testamente: Hvorfor finner vi ikke de deuterokanoniske bøkene – for å holde oss til den vanligste, kirkelige språkbruken – i jødiske bibelutgaver fra tiden etter Kristus? Dette kan det være flere grunner til. Én viktig grunn er at den hellenistiske, gresktalende jødedommen forsvant. Dette skyldtes dels at mange av tilhengerne ble kristne, for en stor del som følge av Paulus’ misjonsvirksomhet. En annen grunn, og den henger nok til dels sammen med den første, er at nettopp fordi Kirken gjorde Septuaginta til sin Bibel, tok det palestinsk-jødiske lederskapet avstand fra den. De deuterokanoniske bøkene ble mistenkt for å være hovedårsaken til at så mange hellenistiske jøder vendte seg til kristendommen, at skriftene ble forbudt brukt i synagogene. Ikke minst etter at romerne jaget jødene fra Jerusalem og Palestina, ble denne holdningen toneangivende i synagogene ut over hele Romerriket. Hos afrikanske jøder, både den store gruppen falasha-jøder i Etiopia og også en stor, vestafrikansk gruppe jøder, er derimot de deuterokanoniske skriftene med. Det er en av årsakene til at overrabbinatet i Jerusalem tvinger disse til å konvertere til rabbinsk jødedom, ashkenazisk eller sefardisk, for å bli anerkjent som jøder med rett til bosetning i Israel.

Nå gjør vi et hopp fram til 1500-tallet. Etter at det har vært ro om kanonspørsmålet i over 1000 år, kommer det igjen på dagsordenen. Martin Luther, og med ham det som ble den lutherske kirke, skilte de deuterokanoniske bøkene ut fra den gammeltestamentlige kanon og plasserte dem i en mellomstilling. I flere hundre år etter reformasjonen hadde de sin selvsagte plass mellom Det gamle og Det nye testamente i Lutherske bibelutgaver. Men når det er sagt, skal det også sies at den samme Luther helst ville ha kastet Høysangen ut fra den gammeltestamentlige kanon og Jakobs brev, Judas brev, Hebreerbrevet og Åpenbaringen ut av den nytestamentlige.

De sveitsiske reformatorene Zwingli og Calvin gikk lengre enn Luther. De kastet de deuterokanoniske bøkene helt ut av kanon. Men de kastet jo ut mye også, som f.eks. realpresensen – og det med en begrunnelse som i sin konsekvens river bena bort under selve inkarnasjonen. Det var imidlertid Zwinglis og Calvins etterkommere som var pådrivere da bibelselskapsbevegelsen oppsto på 1800-tallet, og de deuterokanoniske skriftene ble derfor utestengt fra bibelselskapenes utgaver, også her til lands. Derfor er de heller ikke med i norske bibelutgaver fra rundt år 1900 og utover til vår tid, noe som vakte strid da den første bibelselskapsutgaven kom, og som fikk flere biskoper til å advare mot den.

Reformasjonstidens debatt om den gammeltestamentlige kanon førte til at kanonspørsmålet også kom på dagsorden i katolsk teologi, og på Tridentinerkonsilet i 1546 ble det besluttet at Manasses bønn og 3. og 4. Esra skulle utgå av kanon. 3. og 4.  Makkabeerbok var allerede ute for lengst. Den greskortodokse Kirke – dvs. det økumeniske patriarkatet i Konstantinopel og de patriarkater som regner den økumeniske patriarken som sitt åndelige overhode – fulgte i det alt vesentlige Tridentinerkonsilet på dette punktet. Det gjorde derimot ikke anglikanerne, og Den anglikanske Kirke regner fremdeles 3. og 4. Esra som kanoniske skrifter.

Den russisk-ortodokse kirke har i nyere tid utgitt bibelutgaver der både Salme 151, 4. Esra, 4. Makkabeerbok og Manasses bønn er med. De orientalske ortodokse kirkene har stort sett med hele pakken.

Her hjemme var bl.a. Hans Nilsen Hauge en sterk forsvarer av de deuterokanoniske skriftene. For ham hørte de med som en selvsagt del av Bibelen, og han var uenig med Luther som hadde gitt dem en lavere status enn den øvrige gammeltestamentlige kanon. Hauge ville f.ø. også inkludere flere av de apostoliske fedrenes skrifter  i den nytestamentlige kanon.

Mange som leser de deuterokanoniske skriftene første gang, reagerer gjerne på deler av innholdet i dem. Og ja, en del av det som står der er kraftig kost. Da er det viktig å huske det jeg også innledet med, nemlig at Bibelen ikke er kommet til oss fiks og ferdig fra oven. Den er blitt til i menneskers levende og pulserende hverdag – og den er preget av det. Når vi reagerer på det historiske innholdet i disse skriftene, skyldes det hovedsakelig den avstanden som finnes i både tid og kultur mellom oss og skriftenes forfattere. Mange av de samme innvendingene som reises mot deler av innholdet i de deuterokanoniske skriftene i Det gamle testamente, kan imidlertid med full rett også reises mot de protokanoniske skriftene, altså de skriftene som inngår i den babylonsk-palestinske kanon. Og det har også vært gjort. Den gresk-romerske verden var preget av gresk kultur og filosofi. Dette var også den kulturelle forståelsesrammen hos store deler av oldkirken. Om ikke avstanden i tid var like stor som hos oss, var avstanden i kultur minst like stor. Det oppsto bevegelser som tok til orde for å stryke hele Det gamle testamente og hevdet at den Gud vi møter der, må være en helt annen enn Jesu kjærlige og nåderike Far. Den onde demiurgen kaller de ham. Gnostikere kalles disse. De fleste oppsto innenfor Romerriket, men flere kom også østfra, fra det senpersiske riket med sin kulturelle blanding av gresk og gammelpersisk kultur. De samme bevegelsene ville også omdefinere personen Jesus og hans gjerning for og i oss.

Heldigvis hadde Kirken åndelig styrke til å stå imot enhver slik tenking og til å forsvare berettigelsen av den Bibel som var Jesu og apostlenes Bibel – inkludert de deuterokanoniske skriftene. Det var disse skriftene som også var Kirkens Bibel, i flere århundrer før vi i det hele tatt kunne snakke om noe Nye testamente, og jeg gad vite hvor mye kirke som egentlig ville ha overlevd de første århundrene uten disse skriftene!

Når vi leser de deuterokanoniske skriftene, må vi lese dem på samme måten som vi leser resten av Det gamle testamente. Vi må lese dem på bakgrunn av den tiden og den kulturen de er blitt til i, en tid og en kultur som var svært annerledes enn vår egen. Og så må vi se hvordan Det nye testamente anvender dem i både direkte sitater og i indirekte tolkninger. For svært mye av Det nye testamente blir langt vanskeligere å forstå hvis vi ser bort fra det både etiske og profetiske budskapet som Det nye testamente henter fram fra nettopp disse skriftene. Da vil vi sannsynligvis se det samme som kirkefedrene så da de forsvarte både de protokanoniske og de deuterokanoniske skriftenes plass i Bibelen: Gjennom disse skriftene kommuniserer Gud viktige både etiske og trosmessige sannheter til sitt folk. Vår oppgave i dag blir å anvende disse sannhetene inn i vår egen tid og kultur.

Hvordan skal vi som katolske kristne så forholde oss til de deuterokanoniske skriftene? For det store flertall av verdens kristne – grovt regnet 80 %! – er de en selvsagt del av Det gamle testamente og har alltid vært det. Skal vi være tro mot vårt motto ”For den udelte Kirkes tro”, kan vi ikke gjøre annet enn å godta en nesten samstemt 2000-årig tradisjon. Tridentinerkonsilet  er da et godt utgangspunkt, slik også de greskortodokse har tenkt. Jeg ser ingen grunn til at vi skal tenke annerledes enn det som er hovedtanken i begge de to store tradisjonene som vi vil være en bro mellom.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no