Septuagesima

Luk 17,7-10

av Asle Ambrosius Dingstad

Totalt eierskap
Først er det dette med eierskapet. Det virker totalt, nesten litt skremmende. ”Hvis en av dere har en tjener…” sier Jesus. Det høres nesten bedre ut på norsk. På gresk står det doulos – som betyr slave eller trell. Jesus bruker med andre ord et bilde på den tjenesten vi skylder ham som får oss til å assosiere med noe av den verste skampletten i menneskehetens historie, slaveriet. En herre som eier en slave som han så å si kan skalte og valte med som han vil. Er det slik Jesus tenker om det å tilhøre Gud?

Det er ikke vanskelig å fylle ut dette bilde med mye vond menneskelig erfaring – opplevelsen av å slite med et bilde av en gud som holder en i nakken, som ikke lar en få slippe unna, som synes å kreve full underkastelse. Det er mye menneskelig grums som kan få utvikle seg innenfor et slikt gudsbilde – det blir vi stadig minnet om i mediene som ynder å fortelle om maktmisbruk og undertrykkelse i Guds navn.

Så hvordan skal vi forstå dette som Jesus forteller på en måte som ikke binder oss og kveler oss, men tvert imot frigjør oss og løfter oss opp? For det er slik vi ellers har lært Jesus å kjenne, ikke sant? Vi forbinder ikke slike holdninger med hans forkynnelse og hans forbilde.

Den svenske dikteren Svenn Lidman skriver et sted slik:

”Jag er fri som en fågel och dock fånge och träl,
jag eier ei nogot men Någon har min själ.”

Vi forstår at det dreier seg om eiendomsretten til et menneske; om hvor et menneske skal finne feste for sitt liv. For et menneske kan ikke eie seg selv. Hvem andre enn Gud kan eie mitt liv uten at jeg ender i trelldom og ulykke?

For jødene var dette en selvfølge. For de hadde opplevd noe annet – å leve i fremmed territorium. De hadde vært slaver i Egypt og solgt sin arbeidskraft til en tyrann av en farao. Men så hadde de hørt frihetsklokkene ringe – og straks Moses hadde ført dem ut av trellekåret og reddet dem gjennom havet og satt føttene deres på fast grunn, ble de ført til Sinai der de inngikk en pakt: ”Du skal ikke ha andre guder enn meg!” Herren, din Gud, skal du elske; han alene skal du tjene!
Så fikk de erfare at så lenge de var Herrens eiendom og var lydig mot hans bud, fikk de leve under hans vern og omsorg. Det verste som kunne skje, var at glemte hvem de tilhørte, slik vi hører advarselen fra dagens gammeltestamentlige lesning: ”Vokt deg så du ikke blir hovmodig og glemmer Herren, din Gud, som førte deg ut av Egypt, av trellehuset!”

Så var det et privilegium å høre Herren til – å være hans treller. Det var det samme som å være under hans vern og omsorg, han som er den eneste som kan gjøre krav på full eiendomsrett over vårt liv – fordi han har skapt oss og vet hva vi trenger.

Det er sted i Salmenes bok som så vakkert skildrer dette forholdet mellom Herren og hans utvalgte nettopp med bildet av forholdet mellom Herren og hans trell: ”Jeg løfter mine øyne til deg, du som troner i himmelen, likesom trellen følger sin herres hånd med øynene. Likesom trellkvinnen følger hustruens hånd med øynene, slik retter vi blikket mot Herren vår Gud, inntil han viser oss nåde” (Sal 123).

Hvem har eiendomsretten over ditt og mitt liv. Er det ikke han som elsker oss så høyt at han kjøpte oss med sitt eget blod og som gav oss friheten til å velge. Kan vi få en bedre herre enn ham? Slik vi husker det fra Luthers forklaring til den andre trosartikkel:
”Han er min Herre, som har gjenløst meg fortapte og fordømte menneske, kjøpt meg fri og frelst meg fra alle synder, fra dødens og djevelens makt, ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige, dyre blod og sin uskyldige lidelse og død.” Og han fortsetter slik: ”Dette har han gjort for at jeg skal være hans egen, leve under ham i hans rike, tjene ham i evig rettferd, uskyld og salighet, likesom han har stått opp fra de døde, lever og regjerer i evighet.”

Forstår vi hemmeligheten? Friheten som ligger å bli eiet helt og fullt av ham som er full av de gode hensikter? Og slippe å legge livet vårt ut på anbud til den som til enhver tid ønsker å eie en andel av det og som spør etter vår lojalitet og våre tjenester. Som vi synger i salmen: Fri og bundet samme sak, under Faderhusets tak.” Eller som Lidman skriver: ”Jag er fri som en fågel och dock fånge och träl, jag eier ei nogot men Någon har min själ.”


Den totale tjenesten
Så fører den totale eiendomsretten til våre liv oss videre og inn i den totale tjenesten med våre liv.

Også her er det noe som skurrer i ørene våre. Det er noe med denne totale tjenesten som skremmer oss i utgangspunktet. I hvert fall vi som er vant til å forvalte vår tid som vi vil. Vi hører om en tjener som ventes å stå til full disposisjon døgnet rundt. Når han kommer sliten inn etter en lang dags hardt arbeid ute på jordet, får han ikke sitte ned å spise selv, men må straks stå til disposisjon for sin herre. Og han får ikke en gang takk for det han gjør.

Noen ganger må jeg innrømme at jeg kjenner det slik selv. Kristenlivet blir et ork på grunn av alle kravene som stilles. Oppgavene står i kø og en får ikke tatt seg skikkelig inn mellom slagene. Kanskje har jeg særlig kjent det slik etter at jeg sluttet å være prest på heltid og begynte i det vanlige arbeidslivet. Jeg tror jeg skjønner litt mer nå hvordan lekfolk har hatt det til alle tider, der de først har hatt en krevende jobbsituasjon og så har stått under forventningspresset om å gjøre en tjeneste i Guds rike i tillegg på det vi kaller fritiden. Det er en kamp om tiden. Først det som må gjøres for å opprettholde livet, og så i tilegg alle oppgavene som venter på mer eller mindre frivillige tjenere. Det blir ikke i lengden glade tjenere av slikt. Og i tillegg skjer det fatale at kristen tjeneste blir misforstått til å være en fritidsbeskjeftigelse, noe som skal gjøres på overtid.

Total tjeneste betyr noe annet. Det ligger faktisk en frihet i det at tjenesten for Herren er total og ikke oppdelt. Det betyr at vi ikke kan skille det verdslige fra det åndelige, vårt daglige arbeid og vårt ansvar for hjem og familie fra det vi måtte være med på av kristelige aktiviteter. Alt vi gjør er en tjeneste for Gud! Også det er en arv vi gjerne tar med oss fra vår lutherske fortid. Et hvert yrke som utøves i troskap og til ære for Gud, er en gudstjeneste. En hver stand, enten jeg er mor eller far, bestemor eller bestefar, eller barn eller pensjonist – er noe jeg skal få leve i som en tjeneste for Gud. Så skal vi slippe å presse tjenesten for Gud inn i noen få korte og dyrebare fritimer. For jeg er jo i tjeneste for ham i alt jeg gjør, når jeg lever til hans ære!

Og det fører oss til det tredje og siste perspektivet i dagens evangelium, som det også kan være vanskelig å få øye på ved første øyeblikk: Det dreier seg om

Den totale nåden
Når jeg sier det slik, er det fordi vi trenger å bli minnet om dette som er utgangspunktet for og hemmeligheten i all kristen tjeneste. Uten at vi ser dette, sitter vi hjelpeløst fast i fortjenestens hengemyr.

”Når dere har gjort alt det som er pålagt dere”, sier Jesus, ”skal dere si: Vi er uverdige tjenere og har bare gjort det vi var skyldige å gjøre.”

Hva betyr dette? ”Uverdig” er her ikke brukt i betydningen ”unyttig” eller om et krek som ikke er i stand til å gjøre noe. Det er ikke slik Jesus ser på oss. Det sier i stedet noe om utgangspunktet for alt kristent liv og all kristen tjeneste. ”For intet har vi fått det, for intet skal vi gi det”. Det var slik Paulus forsto sin tjeneste, når han sier at alt han har gjort, har han gjort i kraft av den nåde Gud hadde gitt ham. Det er den samme holdningen vi finner igjen i den mest kjente av alle misjonssalmer: ”Din rikssak Jesus være skal min største herlighet. Takk at jeg også fikk det kall og skal få være med. Uverdig er jeg Herre kjær, å stå som lem i rikets hær. Men du som gav meg vennenavn og tok meg ømt inn i din favn, vil gi meg makt å gå hvor du har sagt.”

Her finner tjeneren hvile. Her ligger tjenestens kilde og kraft.

Og da forstår vi at tjenesten for Gud først og fremst er en gudstjeneste, der vi kommer sammen for å motta alt han har å gi oss og gi tilbake til ham alt det vi skylder ham. Slik får livet vårt mening – fra dag til dag. Og slik oppdras vi til et liv i tjeneste for Gud og vår neste.

Totalt eierskap – et evangelium i seg selv; så er jeg fri fra alle andre som gjør krav på meg.

Total tjeneste – så forventes det ikke at jeg stykker opp mitt liv i sektorer som hver for seg krever 100 prosent innsats; jeg får tjene Gud i alt jeg er og gjør.

Total nåde – og ikke lønn etter fortjeneste. ”Hvor er jeg sæl, som kan med liv og med sjel, tjene så nådig en Herre!”

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen.