Arkiv Prekener:

Lenker:

 

Påskedag 

Johannes Døperen

Joh 20,1-10

av Asle Dingstad

”Disiplene gikk så hjem.” Det lyder unektelig som et malapropos etter at påskeevangeliet har lytt – den store gleden sunget inn i verden. Og så dette: ”Disiplene gikk så hjem!” En mer prosaisk avslutning på påskedagens evangelium kan vel knapt tenkes.

Men, tenker jeg, så menneskelig! Så alminnelig en bemerkning, som når en tenker over det, nesten blir oppbyggelig. For hva betyr denne tørre bemerkningen fra evangelisten, han som ellers kunne svinge seg til de helt store stilistiske høyder? For meg betyr det flere ting. Først dette at fortellingen om Jesu oppstandelse ikke er konstruert, oppdiktet for å imponere. Den er simpelthen en øyenvitneberetning, som riktignok ikke er noen fotografisk gjengivelse – noe slikt finnes ikke – men som allikevel gir en troverdig skildring av det utrolige som de ble møtt med påskemorgen. Det var simpelthen for stort til å forstå rekkevidden av. Sansene tok det rett og slett ikke inn. De kunne visst like godt gå hjem – i hvert fall så lenge. Hjem til det kjente og vante og håndterbare. Det må ha vært slik det var. De gikk rett og slett hjem – hva annet kunne de gjøre?

For det andre – og det henger sammen med det første – forteller denne tørre bemerkningen at heller ikke troen på oppstandelsen er konstruert. Disiplene var rett og slett trege til å tro,de hadde ifølge Mesteren selv vært det tidligere da han gikk sammen med dem, men de var altså trege til å tro også nå, da det virkelig var grunn til å bryte ut i jubel. Det forteller meg at troen ikke er et fantasiprodukt bygget på ønsketenkning fra disiplenes side. Den bryter seg frem etter hvert, så å si mot all sunn fornuft og all indre motstand. Her er det virkelig sant det Skriften selv sier: ”Det intet øye så, og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskes tanke, alt det Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham – dette har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd” (1 Kor 2,9). Det er med andre ord Gud selv, som ved sin Ånd skaper troen hvor og når han vil. Og da kunne jo disiplene – for å si det slik – like gjerne gå hjem, eller være hjem, for den sakens skyld. Det er forresten der troen skal vise seg om den virkelig er tro og ikke bare innbilning, om den får komme til uttrykk i det nære og kjente og få konsekvenser for det livet jeg lever i hverdagen.

Så når alt kommer til alt har jeg ikke bare sans for denne tørre bemerkningen, men jo mer jeg tenker på det, jo mer oppbyggelig forekommer den meg å være.

Så gikk disiplene hjem.. Bemerkningen har også en annen funksjon i fortellingen. Den fører oss på en naturlig måte over i morgendagens evangelium, fortellingen om Maria Magdalena. For mens disiplene gikk, står det følgende om henne: ”Men Maria ble stående og gråte like utenfor graven.” Det kan ikke forstås annerledes enn en bevisst kontrast. Jeg skal ikke gå Harald Eia i næringen med å trekke for raske og for generelle konklusjoner om forholdet mellom mann og kvinne, selv om det hadde vært fristende.

Disiplenes raskhet og rastløshet, noe måtte skje, komme i gang igjen… Men Maria ble stående – ble værende – lot følelsene komme uten å flykte. Og hun gråt. Maria gråt kjærlighetens tårer. Hun sørget over å ha mistet sin beste venn. Hun tenker og hun ser. Hun undrer seg og hun spør. Og hun fortviler: ”De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.” Da snur hun seg. Det er ikke en tilfeldig bemerkning. Men en forutsetning for det som nå skjer. Først når hun snudde seg – vekk fra graven – møter hun Jesus. Han kommer til henne forfra – ikke bakfra, et vil si fra den tomme graven, fra det som hadde vært, fra minnene, men forfra, ansikt til ansikt, fra de levendes land. Det forteller meg noe viktig. En tom grav – om den er aldri så talende – makter aldri å skape levende og glad påsketro. Den blir bare til i møtet med Den oppstandne selv. Der han søker oss opp, tiltaler oss og kaller oss ved navn. ”Maria,” sier han. I dette gjenkjennelsens blikk kjenner hun ham igjen. Ordene hans bryter gjennom tårene. Hun hører, og det han sier til henne skaper troen – og hun ser at det er han. Og vi assosierer til apostelens ord noen år senere: ”Så kommer da troen av det ord som høres.”

To ganger blir Maria Magdalena sendt til apostlene med bud denne påskemorgenen. Det vil si, den første gangen løper hun av sted av seg selv, i frykt for hva den tomme graven fortalte – for å dele sitt eget med dem. Den andre gangen løper hun på vegne av den oppstandne Herre og Mester for å fortelle dem at han lever. Og at de skal få møte ham igjen.

Også dette gjør påskefortellingen troverdig. Stikk i strid med datidens kvinnesyn og rettspraksis hva angår hvem som kunne være vitner, lar evangelisten hvile på en kvinnes ord og vitnesbyrd. Men legg så merke til at det ikke er alt. Hun involverer fra første stund apostlene – noe annet var utenkelig. Hun fikk dem så å si opp å stå. Hun fikk dem i gang – de tok bena fatt og løp, står det. Hun ført dem til den tomme graven der de selv fikk se. Og om troen ikke straks grep tak i dem, ble de selv grepet av det de så. Likklærne lå der Jesus var lagt. Kledet som var surret omkring hodet hans lå for seg selv og talte sitt tydelige språk. Visst er troen først og fremst et kjærlighetens møte med Den oppstandne. Men den er aldri uten håndfaste tegn. Historiske tegn. Noe å bryne tanken og fornuften på. Den tomme graven er ikke uten betydning for troen. Men det er først i møte med Den oppstandne Jesus at den taler troens språk og blir støtter for troens sannhet. ”Han så og trodde,” står det om Johannes. Og senere, i ettertankens lys ble Skriftene åpnet og ga troen ny næring. Alt skjedde som det var sagt. Og senere ble oppdraget deres fornyet samtidig som sviket deres ble gjenopprettet. ”Mine brødre”, kaller Jesus dem – og sier med det at utvelgelsen og apostelkallet står ved lag, når de bare kommer til sans og samling og på plass. Der Jesus vil ha dem – og dit han vil føre dem.

Disiplene gikk så hjem. Det samme gjør vi snart – etter en lang og intens påskefeiring. Vi går hjem igjen – hver til vårt – tilbake til hverdagen og det kjente. Hva har vi med oss? Er alt som før – eller er alt forandret?

Vi har feiret skjærtorsdagen og delt måltidet sammen. Kjærlighetens sakrament. Brødet som er kommet ned fra himmelen og gir verden liv. Niste på veien. Mat for evigheten. Hva har vi sett? Vi så ikke bare brødet i tegnet, men tegnet i brødet. Vi så og trodde det ordet som lød: Dette er mitt legeme som gis for dere! Og vi har feiret langfredagens mysterium og hørt ordet om korset, om hans lidelse og død til forlatelse for våre synder. Og hyllet det som vårt eneste håp. Vi har fornyet vårt dåpsløfte idet vi i natt fulgte ham fra mørke til lys, fra død til liv. Og vi har kommet tilbake i dag til høymesse for å dele de gode nyhetene med hverandre i Kirkens fellesskap. Tegnene er der – troens tegn som vitner om det som er skjedd. Dåpen, nattverden, Ordet, Kirken.

Men Maria Magdalena sier oss noe avgjørende og viktig. Troen blir til i et kjærlighetens møte med han som kommer imot oss forfra. ”Så fikk du den levende møte, å salige, salige stund!” Det personlige, nære møte med Jesus der han kalte henne ved navn og sa: Du er min! Kjærlighetens første sødme med den kjærligheten som er sterkere enn døden, kjærligheten som varer livet ut. Først da får alt det andre betydning. Først da blir tegnene talende. Først da blir livet forvandlet. Når vi kan gå sammen med ham hjem – og videre frem.

Hør hva apostelen skriver om den personlige, gjennomlevde påskeerfaringen: ”Om noen er i Kristus er han en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til.”

Til ære for Faderen og Sønnen og Heilligånden, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet!