Kristi Forklarelse

Joh 17,1-8

av Asle Ambrosius Dingstad

Vi kjenner oss å stå på hellig grunn – lukket inn i bønnens rom. Det er nesten som om vi opplever å ha kommet inn i noe som er for stort for oss – eller som om vi befinner oss på et sted der vi ikke har rett til å være. Vi er lukket inn i det intime fellesskapet mellom Faderen og Sønnen, der Sønnen ber til sin himmelske Far om det som ligger ham på hjertet.

Det er et fellesskap som er eksklusivt på mer enn én måte. Det eksisterer en enhet i vilje. En enhet i gjerning. En enhet i makt. En enhet i vesen. Men først og fremst er Faderen og Sønnen bundet sammen i kjærlighetens fellesskap, der Faderen gir og Sønnen tar imot og gir tilbake. Det er et fellesskap som sprenger tid og rom. Et evig samfunn. ”Nå ber jeg at du, Far, vil gi meg den herlighet som jeg hadde hos deg før verden ble til.”

Det er en bønn i tiden – men skjer under evighetens synsvinkel. ”Timen er kommet”. Vi forstår at det ikke først og fremst angir et bestemt klokkeslett. Det er mer et høydepunkt – et sluttpunkt – en finale. Bønnen handler om det som skal skje – og må skje – til vår frelse og til Guds ære. Den skjer i en atmosfære av en avskjed. Oppdraget er gjort. Ordene er talt og gjerningene fullført. Nå står bare avslutningen igjen – det som alt det andre var en forberedelse til. Nå skal Gud få sitt tilbake. Ikke bare vender Sønnen tilbake, han som var hos Faderen fra begynnelsen av – han som har vært hans ære fra før verden ble skapt. Men med ham følger også de menneskene som han har vunnet og ført tilbake.
Bønnen om herlighet er samtidig en innvielse til lidelse og død. Også kalt Jesu Yppersteprestelige bønn – bønnen som ledsager selve offeret. Lammet som skal slaktes. Blodet som skal flyte. Soningen som må gjøres.

”Far, timen er kommet”. Det er en bønn i tiden – men den sprenger tidens grense. Gud får sin ære tilbake. Offeret skjer en gang for alle. Derfor er det et evig offer. Et gyldig offer – til alle tider. ”Timen” som det her snakkes om er åpningen inn til det aller helligste. Der han lever alltid og går i forbønn for oss.

Så står vi i dag på hellig grunn – når vi feirer den hellige messe. Lukket inn i bønnens rom.

Men vi er ikke bare lukket inn i bønnens rom. Vi lukkes også inn i bønnens fellesskap. Det radikale er at dette samfunnet mellom Faderen og Sønnen som er så eksklusivt, er et samfunn som det tydeligvis er meningen i at vi skal få del i og ta del i. Vi har ikke sneket oss inn ulovlig – han lar døren til lønnkammeret stå åpen. Vi trenger oss ikke på – han ønsker å inkludere oss. Vi stjeler oss ikke til å høre noe som det ikke var meningen at vi skulle høre. Hans bønn er en bønn der vi hører med i perspektivet. Ordene som rettes til Faderen er fra en side sett også en preken til oss. Han vil at vi skal høre. Han vil at vi skal holde fast ved de ordene han har talt og taler. Derfor er også Den Hellige Ånd med i bildet også i dag, selv om vi ikke hører noe om ham i dette skriftavsnittet. Men det er slik han alltid virker, han trer ikke frem selv, men gjør Jesu ord levende for oss, slik at vi hører oss til tro og tillit. Hører oss som Guds barn – som slike som han kaller ”sine” – gitt av ham og til ham.

Men vi lukkes ikke bare inn i bønnens rom som tilhørere til hans bønn. Han vil, som allerede sagt, at vi skal ta del i bønnens samfunn – så vi selv lærer å be, så vi selv blir ett med ham i vilje og gjerning, Så vi selv lyder hans ord og gir ham den ære bare han har krav på, så vi selv til sist gir Faderen tilbake det som hører ham til.

Han vil ikke mindre enn å gi oss del i det evige livet – det guddommelige livet. ”For du har gitt ham makt over alt som mennesker heter, for at han skal gi evig liv til alle dem som du har gitt ham. Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham som du har utsendt, Jesus Kristus”.
Kjenne – ikke i betydningen forstå eller innse med tanken og logikken – men i betydningen dele det mest intime fellesskap med, være så nær en annen at det skapes nytt liv – kjenne, i betydningen gi seg i vold uten forbehold.

Det er et privilegium å bli lukket inn bønnens fellesskap på denne måten. Et sted sier Jesus til sine disipler: Salige er dere, for dere har øyne som ser og ører som hører.. Sannelig, jeg sier dere: Mange profeter og rettferdige ønsket å få se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det dere hører, men fikk ikke høre det.

Kjære medkristne. Vi står på hellig grunn. Det er et privilegium å komme inn på høreavstand, komme inn i bønnens rom sammen med Jesus. Og et enda større privilegium er det å bli lukket inn i fellesskapet, få del i bønnens samfunn med Jesus.
Det er dette som skjer når vi kommer sammen til messe – når vi feirer ”timen” som er hans lidelse og død til vår frelse. Og når vi sammen med ham løfter våre hjerter og hender mot himmelen – og ved ham og med ham og i ham gir Faderen den ære og herlighet som tilkommer ham i evighetenes evighet.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen.