Hjem
Om oss
Vår sogneprest
Kirkeåret
Dagens preken
Aktiviteter
Kontakt oss
 
Arkiv:
Arkiv prekener
Arkiv kirkeåret
 
Lenker:
DNKK hovedside
Bergen
Sarpsb./Fr.stad
Ålesund
Trondheim
 


 

Bryllupet i Kana

Joh. 2,1-11

av Tom Hængsle

Hvor foregår dette bryllupet i dag? Jo, kjære venner, kjæreste Kristi venner, det foregår her i kapellet. Med Jesu Kristi komme til jorden begynner et bryllup som pågår nå. Gud har inngått et forbund som kan sammenlignes med et ekteskap, med gjensidig løfter og bekreftet med et høytidelig måltid.

2 Kor 11, 2 Jeg har forlovet dere med Kristus, og bare med ham, for å føre dere til ham som en ren jomfru.

Ef 5, 31 - 32 Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett. 32 Dette er et stort mysterium; jeg tenker på forholdet mellom Kristus og kirken.

Vi kristne er sammen, som kirke, bruden i dette ekteskap. Løftene ble avlagt i dåpen, - at vi ikke skulle ha guder (brudgommer) enn Ham, at vi forsaket djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen, - og bryllupet, pakten, bekreftes ved alteret, med den nye pakt i Jesu blod.

Jesus pleide å spise og drikke som et vanlig menneske. Men nettopp dette faktum at han hadde helt vanlige matvaner, har en teologisk betydning.
Mark 2, 18 - 19 Fariseerne og disiplene til Johannes holdt faste, og det kom noen til Jesus og spurte: "Både disiplene til Johannes og fariseernes disipler faster. Hvorfor gjør ikke dine disipler det?" 19 Jesus svarte: "Kan bryllupsgjestene faste mens brudgommen er hos dem? Så lenge de har brudgommen hos seg, kan de ikke faste.

”Brudgommen” er et ord med stor rekkevidde i Bibelen. En gang skal Kristus fullende sin forening med Kirken i Faderens rike. Det er Lammets bryllup i det nye Jerusalem, som vi leser om i Åpenbaringsboken. (Åp 19,7). Men allerede nå opptrer han som brudgom og innleder de siste tider. At Jesus spiser og drikker som et vanlig menneske, er en forkynnelse om det kommende Guds rike, der Kristus skal forenes med Kirken i en evig bryllupsfest.

Dette er tydelig i Jesu lignelser der himmelriket sammenlignes med en bryllupsfest, for eksempel fortellingen om de innbudte som ikke ville komme (Luk 14), eller om de ti brudepikene (Matt 25). Jesu måltider antyder profetisk det himmelske gjestebud. Det tror jeg gjelder alle hans måltider i evangeliene, men ikke minst dagens tekst om bryllupet i Kana, der Jesus gjorde sitt første tegn.

Ordet ”tegn” har som regel en pregnant betydning i Johannes’ evangelium. Han taler ikke bare om helbredelser eller under, men om tegn. Det er ikke bare forbløffende, mirakuløse handlinger, men fremfor alt gjerninger som peker hen til en langt dypere virkelighet – som bare er tilgjengelig for troen. For eksempel peker mettelsen av de fem tusen i ørkenen (Joh 6) hen mot Jesus som livets brød. Helbredelsen av den blindfødte (Joh 9) er et tegn på at han er verdens lys. Oppvekkelsen av Lasarus (Joh 11) er en profeti om han egen oppstandelse osv.

Joh 2, 6 Nå stod det noen vannkar av stein der, slik skikken var etter jødenes forskrifter om renselse. Det var seks kar, og hvert av dem tok to eller tre anker.
Det vil si: Den gamle pakts renselseskar blir den nye pakts frelseskalk.
Ved å forandre vannet til vin antyder Jesus at den gamle pakts tid er forbi og at en ny æra skal inntre, og den skal kjennetegnes av Åndens rus, - den henrykkelse som får mennesker til å tale og handle på en måte som nøkterne iakttagere oppfatter som dårskap, ja, fylleprat. På pinsedagen ble jo disiplene beskyldt for å ha drukket søt vin. (Apg 2,13) Men Peter forklarte at det var på ingen måte tilfelle. Men det var Joels profeti om Åndens utgydelse som var oppfylt. Senere minnet Paulus korinterne om at ”vi fikk alle én Ånd å drikke”.
(1 Kor 12,13)

Bryllupet i Kana lærer oss altså at Kristus en gang skal åpenbare sin herlighet ved å rense menneskenes hjerter, gjennom Åndens kraft. Og etter hvert lærer vi ved Jesu og apostlenes undervisning at dåpens vann og nattverdens brød og vin er midler for Åndens verk, sammen med ordet. På samme måte som brødunderet i ørkenen er vinunderet i Kana en profeti om nattverden. Den forunderlige rausheten, man kunne nesten fristes til å si sløsingen, er den samme begge steder. Alle skal kunne ete seg mette og drikke seg utørste. Men fremfor alt bære dette første under bud om Kristus som brudgommen, forenet med sin Kirke i en evig og uoppløselig pakt.

Som jeg sa til å begynne med: Festen er her i kapellet. Likesom i Kana foregripes det himmelske bryllupsmåltid. Matt 8, 11: ”Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket.”
Vi har startet på bordsetningen. De som gikk foran er usynlig med oss. Vi på denne siden, de på den andre, samles om den samme Herre. For oss er han skjult i brødets og vinens skikkelse. Men en gang skal troen bytes ut mot beskuelsen.

I denne jordiske foregripelse av det himmelske måltid skal vi legge merke til Marias rolle. Hun spiller vår rolle i Kana. Hun er urbildet på menigheten. Hun var på en måte den første menighet, den første som bar Frelseren til verden. På hennes bønn er det Kristus utfører underet. Dette er også vår oppgave som menighet: å bringe verdens nød fram for Frelseren. Vår bønn kan bli den kanal som leder Guds velsignelse inn til mennesker og situasjoner.

Marias bønn er meget enkel. Hun legger rett og slett nøden fram. ”De har ikke mer vin.” Hun foreskriver ikke hva Jesus skal gjøre med det. Hun krever ikke noe under av ham, bare hans kjærlige oppmerksomhet. På samme måte kommer Marta og hennes søster Maria et par år senere til å sende bud til Jesus:
(Joh 11, 3) "Herre, han som du er så glad i, er syk."
Og mesteren forstår deres rop på hjelp uten at det trengs flere ord.

Nå kan Jesu svar i første omgang virke temmelig avvisende: (Joh 2, 4) "Kvinne, hva har du med mitt å gjøre?" sa Jesus. "Min time er ennå ikke kommet."
La oss først slå fast hva ”min time” betyr, for det er helt klart i Johannesevangliet: Det er tiden for hans opphøyelse på korset og hans herliggjørelse gjennom døden og oppstandelsen.

Nå ser det faktisk ikke ut til at Maria oppfatter Jesu ord totalt avvisende. For hun sier til tjenerne: ”Det han sier dere, skal dere gjøre.”

(Vi skal ikke glemme at det som skjer i Kana er et tegn. Et tegn har jo sitt naturlige, likefremme innhold, men viser samtidig hen til noe annet. Vi skal også ta i betraktning at Jesus mange ganger brukte dobbeltbunnede uttrykk. Når han snakket om å rive ned og bygge opp igjen templet på tre dager (Mark 14,58), når han talte om vannet til kvinnen ved Sykars brønn (Joh 4), om en ny fødsel med Nikodemus (Joh 3), om å vekke Lasarus fra søvnen osv. Da hans brødre ville ha ham til å dra opp til Jerusalem og tre offentlig fram som profet og undergjører, sa han nei, men dro allikevel i hemmelighet (Joh 7,6-10) )

Vi som menighet vil i likehet med Maria erfare at selv om han alltid hører på våre bønner, velger han selv hvilken måte han vil besvare bønnen på. Og da er det overordnede perspektivet ”hans time”, dvs. hans lidelse, død og oppstandelse til vår frelse. Hans mål er å inkludere oss i det frelsesverk han fullbrakte ved sin menneskevorden og ved sin sonende offerdød. Det er dette Kristi verk vi må ta vår tilflukt til om vi skal nå det evige livet. For å berge oss dit gjennom dette jordeliv, - hvor verden, djevelen og vår syndige natur utgjør en konstant fare, - må han ofte ta andre veier og bruke andre metoder enn vi anbefaler og foretrekker. Han gir glede og gode dager. Han oppdrar også med trengsel og kors for sitt rike. Rom 11, 33: ”Å, dyp av rikdom og visdom og innsikt hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor ufattelige hans veier!”

Akkurat som vår representant Maria i dagens tekst vil vi som kristen menighet erfare noe som kan oppleves som en avvisende holdning fra Jesu side til våre bønner. Men heller ikke da har vi rett til å forkynne noe annet enn vårt forbilde Maria: ”Det han sier dere, skal dere gjøre”. Og det han sier os, har vi først og fremst i Bibelen. Vi kan som Kristi Kirke ikke si til noe enkeltmenneske eller til noen gruppe at dere har hatt det så vanskelig, dere er i så stor nød, dere har blitt så elendig behandlet, at dere trenger ikke ta det så høytidelig med hva som står skrevet.

(Jeg skal gi dere bare ett eksempel på hvordan ordene ”Det han sier dere, skal dere gjøre” har blitt strøket fra det kristne vitnesbyrdet. Det er i det vanskelige og nødvendige arbeidet for aidssyke. De er virkelige blant de elendigste og i stor nød, og må være gjenstand for kristnes hjelp og forbønn. Det er sikkert. Men i ly av arbeidet for disse elendige er det også noen som kjemper for en livsstil som er i strid med Guds ord. Når kampen for de aidssyker blir en kamp for å legitimere en syndig livsstil, da har en forlatt Marias måte å be for de nødstedte på. Da risikerer vi å forspille adgangen til å tre fram for ham.

I Matteus 12 ser vi igjen noe som ligner en distanserende holdning fra Jesu side overfor hans mor. Men jeg tror ikke det er avvisende eller distanserende. Jeg tror bare Jesus gjør det klart at ingen har noe tak på ham i kraft av slektskap eller tilknytning. Ikke noe ”du er nødt til å høre på oss fordi…”
(Matt 12, 46 – 50) Mens han ennå talte til mengden, kom hans mor og hans brødre. De stod utenfor og ville gjerne snakke med ham. 47 Da var det en som sa til ham: "Din mor og dine brødre står utenfor og vil gjerne snakke med deg." 48 Men Jesus svarte ham: "Hvem er min mor, og hvem er mine brødre?" 49 Og han pekte med hånden på disiplene og sa: "Der er min mor og mine brødre. 50 For den som gjør min himmelske Fars vilje, han er min bror og søster og mor.")

Jeg sier det for tredje gang: Kanas bryllupsmåltid settes fram her i kapellet. Å delta i dette måltid er noe forpliktende. Vi bekrefter at vi vil holde vår del av forbundet med brudgommen Jesus. Som svar på Marias påminnelse ”Det han sier dere, skal dere gjøre”, vil vi si som folket svarte Josva da han gav sine anvisninger til dem som skulle komme inn i det lovede landet: Jos 24, 24 Folket svarte: "Herren vår Gud vil vi tjene, og hans ord vil vi lyde."

Vi husker hvordan Josva og de andre speiderne som ble sendt inn i det lovede landet, kom tilbake med drueklaser som smaksprøve på hva som fantes der. Jesu måltid, nattverden, er forsmaken på det store bryllup i det nye Jerusalem. Ved bryllupet i Kana bød han gjestene på fem-seks hundre liter vin av ypperste kvalitet, og det var naturligvis langt mer enn de kunne drikke. Og her i nattverden har vi nåden i overflod. Her bys vi Jesu kjærlighetsmåltid, den festen som begynner her og aldri noensinne skal ta slutt eller etterlate seg noen bitter ettersmak.