Bryllupet i Kana
Joh. 2,1-11
av Tom Hængsle
Hvor foregår dette
bryllupet i dag? Jo, kjære venner, kjæreste Kristi venner, det
foregår her i kapellet. Med Jesu Kristi komme til jorden begynner et
bryllup som pågår nå. Gud har inngått et forbund som kan
sammenlignes med et ekteskap, med gjensidig løfter og bekreftet med
et høytidelig måltid.
2 Kor 11, 2 Jeg har
forlovet dere med Kristus, og bare med ham, for å føre dere til ham
som en ren jomfru.
Ef 5, 31 - 32 Derfor
skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru,
og de to skal være ett. 32 Dette er et stort mysterium; jeg tenker
på forholdet mellom Kristus og kirken.
Vi kristne er sammen,
som kirke, bruden i dette ekteskap. Løftene ble avlagt i dåpen, - at
vi ikke skulle ha guder (brudgommer) enn Ham, at vi forsaket
djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen, - og bryllupet,
pakten, bekreftes ved alteret, med den nye pakt i Jesu blod.
Jesus pleide å spise og
drikke som et vanlig menneske. Men nettopp dette faktum at han hadde
helt vanlige matvaner, har en teologisk betydning.
Mark 2, 18 - 19 Fariseerne og disiplene til Johannes holdt faste, og
det kom noen til Jesus og spurte: "Både disiplene til Johannes og
fariseernes disipler faster. Hvorfor gjør ikke dine disipler det?"
19 Jesus svarte: "Kan bryllupsgjestene faste mens brudgommen er hos
dem? Så lenge de har brudgommen hos seg, kan de ikke faste.
”Brudgommen” er et ord
med stor rekkevidde i Bibelen. En gang skal Kristus fullende sin
forening med Kirken i Faderens rike. Det er Lammets bryllup i det
nye Jerusalem, som vi leser om i Åpenbaringsboken. (Åp 19,7). Men
allerede nå opptrer han som brudgom og innleder de siste tider. At
Jesus spiser og drikker som et vanlig menneske, er en forkynnelse om
det kommende Guds rike, der Kristus skal forenes med Kirken i en
evig bryllupsfest.
Dette er tydelig i Jesu
lignelser der himmelriket sammenlignes med en bryllupsfest, for
eksempel fortellingen om de innbudte som ikke ville komme (Luk 14),
eller om de ti brudepikene (Matt 25). Jesu måltider antyder
profetisk det himmelske gjestebud. Det tror jeg gjelder alle hans
måltider i evangeliene, men ikke minst dagens tekst om bryllupet i
Kana, der Jesus gjorde sitt første tegn.
Ordet ”tegn” har som
regel en pregnant betydning i Johannes’ evangelium. Han taler ikke
bare om helbredelser eller under, men om tegn. Det er ikke bare
forbløffende, mirakuløse handlinger, men fremfor alt gjerninger som
peker hen til en langt dypere virkelighet – som bare er tilgjengelig
for troen. For eksempel peker mettelsen av de fem tusen i ørkenen (Joh
6) hen mot Jesus som livets brød. Helbredelsen av den blindfødte (Joh
9) er et tegn på at han er verdens lys. Oppvekkelsen av Lasarus (Joh
11) er en profeti om han egen oppstandelse osv.
Joh 2, 6 Nå stod det
noen vannkar av stein der, slik skikken var etter jødenes
forskrifter om renselse. Det var seks kar, og hvert av dem tok to
eller tre anker.
Det vil si: Den gamle pakts renselseskar blir den nye pakts
frelseskalk.
Ved å forandre vannet til vin antyder Jesus at den gamle pakts tid
er forbi og at en ny æra skal inntre, og den skal kjennetegnes av
Åndens rus, - den henrykkelse som får mennesker til å tale og handle
på en måte som nøkterne iakttagere oppfatter som dårskap, ja,
fylleprat. På pinsedagen ble jo disiplene beskyldt for å ha drukket
søt vin. (Apg 2,13) Men Peter forklarte at det var på ingen måte
tilfelle. Men det var Joels profeti om Åndens utgydelse som var
oppfylt. Senere minnet Paulus korinterne om at ”vi fikk alle én Ånd
å drikke”.
(1 Kor 12,13)
Bryllupet i Kana lærer
oss altså at Kristus en gang skal åpenbare sin herlighet ved å rense
menneskenes hjerter, gjennom Åndens kraft. Og etter hvert lærer vi
ved Jesu og apostlenes undervisning at dåpens vann og nattverdens
brød og vin er midler for Åndens verk, sammen med ordet. På samme
måte som brødunderet i ørkenen er vinunderet i Kana en profeti om
nattverden. Den forunderlige rausheten, man kunne nesten fristes til
å si sløsingen, er den samme begge steder. Alle skal kunne ete seg
mette og drikke seg utørste. Men fremfor alt bære dette første under
bud om Kristus som brudgommen, forenet med sin Kirke i en evig og
uoppløselig pakt.
Som jeg sa til å
begynne med: Festen er her i kapellet. Likesom i Kana foregripes det
himmelske bryllupsmåltid. Matt 8, 11: ”Mange skal komme fra øst og
fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i
himmelriket.”
Vi har startet på bordsetningen. De som gikk foran er usynlig med
oss. Vi på denne siden, de på den andre, samles om den samme Herre.
For oss er han skjult i brødets og vinens skikkelse. Men en gang
skal troen bytes ut mot beskuelsen.
I denne jordiske
foregripelse av det himmelske måltid skal vi legge merke til Marias
rolle. Hun spiller vår rolle i Kana. Hun er urbildet på menigheten.
Hun var på en måte den første menighet, den første som bar Frelseren
til verden. På hennes bønn er det Kristus utfører underet. Dette er
også vår oppgave som menighet: å bringe verdens nød fram for
Frelseren. Vår bønn kan bli den kanal som leder Guds velsignelse inn
til mennesker og situasjoner.
Marias bønn er meget
enkel. Hun legger rett og slett nøden fram. ”De har ikke mer vin.”
Hun foreskriver ikke hva Jesus skal gjøre med det. Hun krever ikke
noe under av ham, bare hans kjærlige oppmerksomhet. På samme måte
kommer Marta og hennes søster Maria et par år senere til å sende bud
til Jesus:
(Joh 11, 3) "Herre, han som du er så glad i, er syk."
Og mesteren forstår deres rop på hjelp uten at det trengs flere ord.
Nå kan Jesu svar i
første omgang virke temmelig avvisende: (Joh 2, 4) "Kvinne, hva har
du med mitt å gjøre?" sa Jesus. "Min time er ennå ikke kommet."
La oss først slå fast hva ”min time” betyr, for det er helt klart i
Johannesevangliet: Det er tiden for hans opphøyelse på korset og
hans herliggjørelse gjennom døden og oppstandelsen.
Nå ser det faktisk ikke
ut til at Maria oppfatter Jesu ord totalt avvisende. For hun sier
til tjenerne: ”Det han sier dere, skal dere gjøre.”
(Vi skal ikke glemme at
det som skjer i Kana er et tegn. Et tegn har jo sitt naturlige,
likefremme innhold, men viser samtidig hen til noe annet. Vi skal
også ta i betraktning at Jesus mange ganger brukte dobbeltbunnede
uttrykk. Når han snakket om å rive ned og bygge opp igjen templet på
tre dager (Mark 14,58), når han talte om vannet til kvinnen ved
Sykars brønn (Joh 4), om en ny fødsel med Nikodemus (Joh 3), om å
vekke Lasarus fra søvnen osv. Da hans brødre ville ha ham til å dra
opp til Jerusalem og tre offentlig fram som profet og undergjører,
sa han nei, men dro allikevel i hemmelighet (Joh 7,6-10) )
Vi som menighet vil i
likehet med Maria erfare at selv om han alltid hører på våre bønner,
velger han selv hvilken måte han vil besvare bønnen på. Og da er det
overordnede perspektivet ”hans time”, dvs. hans lidelse, død og
oppstandelse til vår frelse. Hans mål er å inkludere oss i det
frelsesverk han fullbrakte ved sin menneskevorden og ved sin sonende
offerdød. Det er dette Kristi verk vi må ta vår tilflukt til om vi
skal nå det evige livet. For å berge oss dit gjennom dette jordeliv,
- hvor verden, djevelen og vår syndige natur utgjør en konstant
fare, - må han ofte ta andre veier og bruke andre metoder enn vi
anbefaler og foretrekker. Han gir glede og gode dager. Han oppdrar
også med trengsel og kors for sitt rike. Rom 11, 33: ”Å, dyp av
rikdom og visdom og innsikt hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer
er, og hvor ufattelige hans veier!”
Akkurat som vår
representant Maria i dagens tekst vil vi som kristen menighet erfare
noe som kan oppleves som en avvisende holdning fra Jesu side til
våre bønner. Men heller ikke da har vi rett til å forkynne noe annet
enn vårt forbilde Maria: ”Det han sier dere, skal dere gjøre”. Og
det han sier os, har vi først og fremst i Bibelen. Vi kan som Kristi
Kirke ikke si til noe enkeltmenneske eller til noen gruppe at dere
har hatt det så vanskelig, dere er i så stor nød, dere har blitt så
elendig behandlet, at dere trenger ikke ta det så høytidelig med hva
som står skrevet.
(Jeg skal gi dere bare
ett eksempel på hvordan ordene ”Det han sier dere, skal dere gjøre”
har blitt strøket fra det kristne vitnesbyrdet. Det er i det
vanskelige og nødvendige arbeidet for aidssyke. De er virkelige
blant de elendigste og i stor nød, og må være gjenstand for kristnes
hjelp og forbønn. Det er sikkert. Men i ly av arbeidet for disse
elendige er det også noen som kjemper for en livsstil som er i strid
med Guds ord. Når kampen for de aidssyker blir en kamp for å
legitimere en syndig livsstil, da har en forlatt Marias måte å be
for de nødstedte på. Da risikerer vi å forspille adgangen til å tre
fram for ham.
I Matteus 12 ser vi
igjen noe som ligner en distanserende holdning fra Jesu side overfor
hans mor. Men jeg tror ikke det er avvisende eller distanserende.
Jeg tror bare Jesus gjør det klart at ingen har noe tak på ham i
kraft av slektskap eller tilknytning. Ikke noe ”du er nødt til å
høre på oss fordi…”
(Matt 12, 46 – 50) Mens han ennå talte til mengden, kom hans mor og
hans brødre. De stod utenfor og ville gjerne snakke med ham. 47 Da
var det en som sa til ham: "Din mor og dine brødre står utenfor og
vil gjerne snakke med deg." 48 Men Jesus svarte ham: "Hvem er min
mor, og hvem er mine brødre?" 49 Og han pekte med hånden på
disiplene og sa: "Der er min mor og mine brødre. 50 For den som gjør
min himmelske Fars vilje, han er min bror og søster og mor.")
Jeg sier det for tredje
gang: Kanas bryllupsmåltid settes fram her i kapellet. Å delta i
dette måltid er noe forpliktende. Vi bekrefter at vi vil holde vår
del av forbundet med brudgommen Jesus. Som svar på Marias påminnelse
”Det han sier dere, skal dere gjøre”, vil vi si som folket svarte
Josva da han gav sine anvisninger til dem som skulle komme inn i det
lovede landet: Jos 24, 24 Folket svarte: "Herren vår Gud vil vi
tjene, og hans ord vil vi lyde."
Vi husker hvordan Josva
og de andre speiderne som ble sendt inn i det lovede landet, kom
tilbake med drueklaser som smaksprøve på hva som fantes der. Jesu
måltid, nattverden, er forsmaken på det store bryllup i det nye
Jerusalem. Ved bryllupet i Kana bød han gjestene på fem-seks hundre
liter vin av ypperste kvalitet, og det var naturligvis langt mer enn
de kunne drikke. Og her i nattverden har vi nåden i overflod. Her
bys vi Jesu kjærlighetsmåltid, den festen som begynner her og aldri
noensinne skal ta slutt eller etterlate seg noen bitter ettersmak. |