Allehelgensdag 2010

Matt 5,13-16

av Asle Dingstad

Dere er jordens salt!
Dere er verdens lys!

To innledende spørsmål.
For det første: Hvem er det Jesus taler til? Dere, sier han. Hvem er ”dere”?
Innledningen til Bergprekenen – som evangeliet i dag er en del av – lar oss ikke være i tvil: Jesus henvender seg til disiplene sine – til dem som samler seg om ham og som lytter til hans ord – og som får høre ham si: Salige er de som er fattige i sin ånd, for himmelriket er deres! Salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen!

Altså: Jesus er denne gangen helt spesifikk hvem han taler til: Han taler til de som har forlatt alt for å følge ham på veien til himmelen. De som under gråt og forfølgelse, lengsel og kamp, med rene hjerter og et barmhjertig sinnelag har brutt opp fra tryggheten i denne verden og begitt seg på veien sammen med Jesus som hans disipler. De som han også kaller Guds barn.
Dere, sier han, er jordens salt og verdens lys!

Vi kommer altså ikke utenom det han sier. For dette ”dere” betyr oss. Jesus taler spesifikt ikke bare til disiplene den gangen, men til disipler til alle tider – også til vår lille flokk som samler seg om ham i dag for å høre hva han har å si oss.

Dere er jordens salt!
Dere er verdens lys!

Jeg sa det var to innledende spørsmål.
Det andre er dette: Hvordan hører vi det han sier?

Det ville ikke forundre meg om vi hørte det som – om ikke et direkte krav – så i hvert fall som noe vi burde være og som vi må skjerpe oss for å bli. Noe i retning av: Dere skal være jordens salt – og dere skal være verdens lys. I beste fall hører vi det da som en oppfordring til å bli noe vi kanskje ikke synes vi er fra før, eller i hvert fall burde bli flinkere til å være. I verste fall hører vi det som en dom over livet vårt – vi er visst verken lys eller salt – det livet jeg lever er ikke mye en Jesu disippel verdig. Og så kommer mismotet og selvanklagen og etter hvert også frafallet. Nå sier jeg ikke at det ikke skulle være grunn til å kjenne seg truffet av disse ordene. Vi har visst nok av ting hver enkelt av oss som ikke uten videre lar seg forene med vårt disippelskap. Men nå er det ikke det Jesus sier. Han ser ut over flokken sin av disipler, der slett ikke alt er såre vel, og sier: Dere er jordens salt! Dere er verdens lys! Dere er det – ikke i kraft av deres selv og deres plettfrie liv. Men dere er det simpelthen fordi jeg sier det! I kraft av det ordet jeg har talt til dere er dere rene! Fordi jeg har valgt dere ut. Fordi jeg har renset dere ved min lidelse og død og frelst dere – ikke på grunn av deres gjerninger – med ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den hellige ånd! Jeg lar dere være det dere er – ikke på grunn av noe i dere selv, men i deres grenseløse avhengighet av meg. Det er dette Jesus sier. Vi er verken lys eller salt på egen hånd. Vi er det fordi han har satt oss til å være det – jeg hadde nær sagt, om vi vil eller ikke. Det at vi hører ham og tilhører ham, er i seg selv et vitnesbyrd for verden, et vitnesbyrd som både provoserer og fascinerer, som både frastøter og tiltrekker. Det er et eskatologisk tegn på at himmelriket allerede gjør sin entre i verden og kaller mennesker til tro og etterfølgelse. Et lys som skinner på et mørkt sted – et lys som ikke kan skjules.

Så skal vi høre det Jesus sier mer som en bekreftelse enn som et krav, mer som en trøst enn som enn anklage. Vi er det vi er i kraft av Jesus selv. Der han er, og der vi er samlet rundt ham, der er verdens sentrum, jordens akse, menneskenes eneste håp. Her skjer det! Her kan mennesker som er fattige i seg selv få del i noe som er mye større enn seg selv. Her kan maktesløse mennesker få ny kraft, syndere finne nåde, motløse fatte nytt håp.

Vi trenger å høre det – at vi er noe – ikke i verdens øyne – men i Guds øyne er vi noe. Hør hva han sier til oss gjennom sin hellige apostel Peter: ”Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom, for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys!”

Dere er jordens salt!
Dere er verdens lys!

Det er neppe tilfeldig at saltet og lyset brukes sammen som bilder på den oppgaven Jesu disipler har i verden. Det er et fenomen tatt rett ut av jødenes hverdagsliv. Til brensel i bakerovnen var det vanlig å bruke tørket kamellort. Men for å få kamellorten til å fate og brenne, brukte man saltkaker. Saltet har, blant annet, kjemiske egenskaper som gjør det effektivt som påtenningsmateriale. Så lenge saltet var intakt, brant ilden i ovnen. Uubrukelig, kraftløst salt ble derimot skyflet ut av ovnen og blant annet brukt til veifyll.

Skal vi prøve å overføre dette hverdagsbilde til det å være en Jesu disippel i verden?

Ordet for lys som Jesus bruker, betyr egentlig ild eller flamme. Hvilken ild snakker vi om? Jo, den ilden som Jesus omtaler i Lukas 12: ”Ild er jeg kommet for å kaste på jorden. Hvor gjerne jeg ville at den alt var tent!” Det er Helligåndens ild. Ilden som brenner, som renser og smelter og varmer. Denne ilden brenner med mennesker som brensel. Uten mennesker tar det ikke fyr! Vi ser det på pinsedagen – der luene satte seg på hver enkelts hode. Guds ild gjør sin gjerning i verden så lenge disiplene er tent og gjør sin gjerning.

Men når saltet mister sin kraft, sier Jesus, kan det da bli salt igjen? Da duger det ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av mennesker.

Dette er dagens alvor. Uten kristne som er satt i brann og brenner forfaller først Kirken selv og dernest dør håpet ut for verden. Når kristne ikke lenger er kristne og Kirken ikke lenger er kirke, da er alt håp ute. Da trekker Gud sin hellighet tilbake.

Det er den alvorlige undertonen i dagens evangelium. Når Kirken og den enkelte disippel blir mer opptatt av å tekkes mennesker enn å være velbehagelig for Gud. Når den glir usynlig inn i et konturløst landskap i stedet for å være byen på berget som ikke kan skjules. Det er hellig alvor når Kirken mister sin sjel. Når kristne dør innvendig. Når ilden slukner og kraften forsvinner.

Hebreerbrevets forfatter angir en pessimistisk tone når han skildrer dette: ”Når noen en gang har fått lyset, har smakt den himmelske gave og fått del i Den Hellige Ånd, har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og de så faller fra, da er det umulig å fornye dem…(Hebr 6,4-5).

Måtte Gud forby at vi har kommet så langt! For så lenge vi har lyset mellom oss, så lenge vi lar det lyse for oss, så lenge Kristus og hans ord bor iblant oss – så lenge er det mulig å fornye kallet. Til å bli oppmuntret. Bli tent på ny til å stå tydelig frem og gjøre en forskjell i verden.

I dag – da vi feirer Allehelgensfesten – kommer alle de hellige hos Gud oss til hjelp. De som er våre forbilder i troen. De som brakte Guds hellighet til oss, så vi så deres gode gjerninger og fikk lyst til å prise Gud. Det var ikke deres blendende fullkommenhet som bergtok oss. Det var mer deres enkelhet og verdighet. Det var deres nærhet til Gud – deres avhengighet av ham. Og det milde sinnet. Den utstrakte hånden. Det gode ordet. Det varme smilet. Viljen til å tilgi – til aldri å gi opp et menneske som er elsket av Gud. Det var deres tålmodighet og utholdenhet – deres vilje til å stå løpet ut – også når det kostet liv.

Nå er de hjemme hos Gud. De er kommet ut av den store trengselen og står for Guds trone og synger Lammets sang.

De hellige hos Gud er våre venner. De ber for oss hos Gud. Ved at de er kommet frem og allerede har fått del i herligheten, vil de oppmuntre oss til å holde ut. De vil fortelle oss at det er mulig. At det er verdt innsatsen og omkostningene. At det er mening i å leve et liv i verden for Gud. At det er mening i å leve for andre. At det er større å trøste enn å bli trøstet. At der er bedre å gi enn å få. At det gir mening å miste sitt liv for å finne det. At gode gjerninger ikke er forgjeves, men følger oss inn i evigheten.

Så er vi ikke alene i vår svakhet. Så er vi ikke overlatt til oss selv i en gudfientlig verden. Vi kalles Guds barn. Vi deler et hellig samfunn med Guds mor og alle de hellige. Også vi kan vinne frem. Også vi kan leve et hellig liv. Også vi kan seire i kampen mot synden.

”Da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge bort alt som tynger, og synden som så lett henger seg på oss, og holde ut i det løpet som er lagt for oss, med blikket rettet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus!”