Arkiv Prekener:

Lenker:

Kristi fødselsfest

Luk 2,1-20

av Asle Ambrosius Dingstad

For første gang på mange år har vi i dag i vår kirke hørt juleevangeliet etter evangelisten Lukas. Vanligvis er det den storslåtte Johannesprologen om Ordet som ble kjød og tok bolig hos oss som leses denne dagen. Men i år altså det mer jordnære og kjente juleevangeliet etter Lukas. Mange har savnet det, og siden vi ikke feirer noen julaftengudstjeneste der dette hører hjemme, synes jeg det er på sin plass å hente det inn i dag.

For de fleste av oss skaper det assosiasjoner til barndommens jul: Det skjedde i de dager at de gikk ut en befaling fra keiser Augustus at all verden skulle innskrives i manntall… Ingen annen fortelling har bidratt mer til å forme vår kultur enn denne. Fortellingen om Jesu fødsel i en stall i Davids by Betlehem i den tiden da Kvirinius var landshøvding i Syria. Det er som om hver detalj trykker på minneknapper og gir rom for drømmer og fantasi. Og vi kan se det for oss, scenen med Maria og Josef som ikke fant rom i herberget, men måtte ta til takke med dyrene i stallen som vitner til fødselen av verdens frelser. ” Og gjeterne som kom for å se det som var hendt og som var fortalt dem av englene ute på marken der de voktet fårene sine. Jo visst vekker det minner – gode og varige og uslettelige minner.

Hva er det med denne fortellingen som griper oss så sterkt?

Det ene er gjentagelsens hemmelighet. At den er fortalt igjen og igjen, fra slekt til slekt – en historie med evig gyldighet og med et budskap som alltid er like aktuelt. Derfor er det så viktig at barna får høre fortellingene fortalt på nytt og på nytt – for gjennom det formes deres tanker og deres forståelse av virkeligheten og eget liv. Og om Gud.

Men hemmeligheten går dypere. Det er ikke nok å fortelle på nytt noe som ikke berører, noe som vi ikke føler angår oss. Skal fortellingen ha bærekraft, må den kommunisere med oss – ikke bare på overflaten gjennom følelsene – men i det dype; den må tale til hjertene våre. Vi må kjenne fortellingen igjen – ikke bare ordene, men selve grunnstrukturen i tilværelsen. Den må bekrefte oss i det menneskelige – i det livet vi lever. Og her er juleevangeliet etter Lukas uovertruffen. Fortellingen om en farefull og strabasiøs vandring, om en mor og en far, om en fødsel, om livet som er sårbart, om verdensbegivenheter som påvirker og truer, om håp og lengsler, og om løfter som blir oppfylt. Om natten som blir til dag. Om sorgen som blir til glede. Juleevangeliet er ikke bare godt plantet i historien gjennom sitt ”faktum est” – det skjedde – men også dypt rotfestet i menneskelig erfaring som gir gjenkjennelse og skaper tilhørighet og bekreftelse.

Men svaret på spørsmålet om hvorfor denne fortellingen griper oss så sterkt er ikke gitt bare med dette. Hvorfor akkurat denne historien? Hva er det med denne fortellingen som gjør den annerledes enn alle andre og verdt å lytte til på nytt og på nytt?

Hemmeligheten er videre at fortellingen om Jesu fødsel er en del av en større rammefortelling som setter både denne fødselen og det livet vi lever her på jorden inn i en større og meningsbærende sammenheng. Den er en del av Guds plan med menneskene og verden. Den som begynner med skapelsen i en kosmisk dimensjon og som fortsetter som en kjærlighetshistorie knyttet til Guds utvelgelse av Israel og løftene gitt gjennom profetene for så å nå sitt foreløpige mål ”i de dager da Kvirinius var landshøvding i Syria”. En historie tvunnet sammen med kjærlighetens røde tråd: ”For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes men ha evig liv.” Slik knyttes fortellingene sammen, hans og vår, til den store fortellingen om en menneskeslekt som blir reddet gjennom Guds store redningsaksjon og elsket inn i Guds fullkomne rike. Alt fordi barnet i krybben var Israels Messias og verdens frelser, slik hyrdene på marken fikk det fortalt av englene og slik de fikk se det med egne øyne og bevitne det med sitt eget liv for etterslekten.

Og da er vi enda et skritt nærmere svaret på hva som er hemmeligheten i juleevangeliets vakre og gripende fortelling. Hemmeligheten er jo barnet selv. Enhver fødsel er et under. Men dette barnet som hyrdene fant ”svøpt og liggende i en krybbe” er selv selve underet. ”Herrens under her me ser, ved Guds Ande dettte skjer. Livsens ord frå himmerik vert i kjøt og blod oss lik,” slik den hellige Ambrosius skriver i sin salme. Hemmeligheten og kraften i fortellingen er barnet selv. Han er sann Gud født av Faderen fra evighet og samtidig sant menneske født av jomfru Maria. Slik profeten Jesaja vitnet for lenge siden: ”For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste” (Jes 9,6). Og som apostelen vitner om i ettertiden og i ettertankens lys: ”Det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham og forsone alle ting med seg selv, alt i himmelen og på jorden” (Koll 1,19-20).

Alt dette skjult i dette barnet, som selv dyrene så. Altså ikke fjernt fra vår virkelighet. Ikke som mulighet som ligger langt der fremme. Ikke som et religiøst fantasiprodukt eller en filosofisk tanke. Men som kjøtt og blod. Som guddommelig virkelighet knyttet sammen med vår. Selv dyrene, altså, så! ”Men okse der og asen sto, og så den Gud og Herre god. Halleluja!”

Og det som gir fortellingen om Jesu fødsel dets frelsende kraft og som derfor utfordrer oss på nytt og på nytt til å ta imot dette barnet som Guds gave til oss som vår personlige frelser og Herre, er Guds Ånd som gjør fortellingen levende for oss, som løfter det som skjedde der og den gang til her og nå og innbyr oss til å dele barnekåret med ham. Så barnet i krybben blir det som borger for barnekåret. Så det som skjedde den gang også kan skje i dag – på alteret der Ordet på nytt blir kjøtt og blod – og i våre hjerter når vi hører og tar imot i tro. Først da har fortellingen nådd sitt mål. Og vi kan håpe å nå vårt mål – hjemme hos Gud, slik Brorson synger: ”Så skal det skje at vi engang, blant alle helgners frydesang i himlens glade paradis skal prise deg på englevis.”

Så Gud får den ære og takk han fortjener.