9. s. etter
Trefoldighet IIR
Luk 12,42-48
av Arne Sky
Evangeliet idag er fylt
av dypt alvor. Det taler til oss om troskap. Det handler om å være
tro mot det oppdraget Herren har overgitt sine venner.
Det handler om oss og
vår tjeneste som Guds medarbeidere.
I tiden mellom Kristi
himmelfart og Jesu gjenkomst er vi tildelt en stor oppgave. Dette er
en oppgave det er forventet at vi utfører uten å svikte og uten å
tenke på egen fortjeneste. Spørsmålet om troskap er selve spørsmålet
når det gjelder vårt liv og vår tjeneste. Evangeliet slår fast at vi
alle er forvaltere, og vår tjeneste avsluttes først den dagen han
kommer tilbake i herlighet.
Av og til overveldes
jeg ved tanken på at Herren har en slik tillit at han har betrodd
oss, inkludert meg selv denne forvalteroppgaven i verden og i hans
hus.
Det er viktig at vi er
oss bevisst at å være forvalter er å ta hånd om annens manns
eiendom.
På Jesu tid var det
bare noen få som hadde en forvalter til å styre sin eiendom.
Forvalteren var ofte en trell. Han hadde intet eget hus eller
eiendom. Det forteller oss hvordan vi skal se på oss selv; vi er
ikke selveiere, men vi er forvaltere. Paulus bruker av og til
betegnelsen "Kristi trell" om seg selv. Vi selv og alt vi eier hører
Herren til. Dette er en tanke vi behøver å øve oss på. Det skjer
altfor fort at vi faller i den grøften som gjør oss til selveiere.
Dette er saken: Herrens
krav på oss gjelder alt; vårt liv, evner, utdannelse, arbeid,
eiendeler, tjenesten, familien - ALT.
Dette er en vanskelig
tanke. Vi ønsker å være selvstendige og uavhengige på alle måter og
her lærer vi noe annet.
Når det gjelder selve
oppdraget tenker vi oftest på misjon eller diakoni; altså dette å
utbre Guds rike, å forkynne evangeliet for alle folkeslag. Og det er
riktig at det er målet, men i liknelsen lar Jesus oss forstå at det
handler om å forvalte Guds vilje eller å gjøre Guds vilje. Den herre
som Jesus forteller om, hadde betrodd sin forvalter oppsynet med de
andre tjenerne. Han skulle utføre sin herres vilje og gi dem mat i
rette tid. Det var oppgaven. Ut fra dette kan vi si: En tro
forvalter kjenner sin herres vilje og følger den.
Sagt på en annen måte:
han lever med regnskapsdagen for øye!
Det er nettopp en slik
forvalter Herren priser lykkelig. Denne forvalteren gjør det han
skal. Herrens vilje er hans glede.
Nå kan vi begynne å
spørre: Kjenner vi Guds vilje for våre liv?
Svarer vi ja på dette,
er veien videre fastlagt. Da vet vi nemlig hva vi har å gjøre. Ordet
handler om å kjenne Guds vilje og å følge Guds vilje.
Vi trenger ikke et
langt studium for å lære Guds vilje å kjenne. Det er nok å lese
Herrens ord. Holder vi oss til Ordet vet vi hva som kreves av oss.
Guds ord har høyeste
autoritet i kirke og kristenliv. Det gjelder i alle spørsmål som er
oppe i tiden: troskap i pengesaker, forholdet til annen manns
eiendom, abort, homofili, troskap i ekteskapet osv.
Jesus kaller den tro
forvalter lykkelig når hans herre finner at han har gjort det han
skal. Når han har gjort alt, har han fremdeles bare gjort sin
"skyldighet". Derfor har han intet overskudd, ingen oppsparte timer,
ingen ekstra fortjeneste som han kan ta ut senere.
Hans lykke og salighet
er å få gjøre Guds vilje. Han har sin lyst i Guds vilje. Salmisten.
Skriver: "Salig er den som har sin glede i Herrens lov og grunder på
den dag og natt." Salme 1.2
Her finner vi grunnen
til at den tro forvalter stadig søker inn i Guds ord. Han ønsker å
få større kunnskap om Guds vilje. Og jo mer han lærer, og jo mer han
ser av Guds hellighet og kjærlighet, desto mer tar han imot av Guds
nåde og kjærlighet.
Stilt overfor dette
veldige troskapskravet er det nok enkelte som kan miste motet, men
la meg få minne om denne store sannhet:
Gud krever ikke mer enn
han selv gir.
I denne sannhet har vi,
hans tjenere vår trøst og trygghet. Vi vet at Guds krav til oss
vokser med kunnskapen og at jo mer vi tar imot desto mer kreves det
av oss. Men samtidig vet vi at i møte med dagens utfordringer og
oppgaver er ikke kraften vår egen.
Om Guds krav kan
oppleves stort, så er Guds gave enda større.
Men det mest alvorlige
i teksten er at:
En troløs forvalter
kjenner Guds vilje, men følger sin egen.
Det er skremmende! Den
troløse kan synes å ha mange gode grunner for sine handlinger. Det
kan se ut som det han velger er den beste løsningen, noe som lønner
seg - i alle fall på kort sikt. Kanskje er tanken den at det varer
nok ennå en tid før oppgjørets dag inntrer. Etter hans beregning er
en ting sikkert:
Herren drøyer nok ennå
en tid, han har jo ventet lenge allerede med sin tilbakekomst.
Derfor velger han sin
handlemåte av egen frie vilje. Han handler mot bedre vitende. Fullt
bevisst velger han sin egen vilje fremfor Herrens vilje..
Den troløse forvalteren
er ikke i stand til å se klart. Han regner ikke med at også han en
dag skal gjøre regnskap for sitt liv. Men Ordet viser oss at han tar
feil.
For en tid tilbake
leste jeg om en innvandrerbutikk der innehaveren som ikke kunne
norsk så alt for godt, hadde satt opp en plakat med følgende tekst:
”Er borte en liten stund. Kommer plutselig tilbake!”
Slik er det: En dag
kommer Herren. Da skal Herrens vilje være den eneste som gjelder.
Alt som er gjort feil vil bli rettet opp. Ikke engang mangel på
kunnskap vil være en redningsplanke den dagen.
Gjenkomstdagen,
regnskapsdagen og oppgjørsdagen vil snart rinne. For den troløse,
den som har valgt å overse Herrens vilje blir det en dag uten håp og
uten fremtid. Slik leste vi i evangeliet:
"Da skal tjenerens
herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og
hogge ham ned og la han dele skjebne med de vantro. Den tjener som
kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør
det han vil, han skal få mange slag." v 46-47.
Dette er alvorlig. Guds
ord lar det bli klart for oss at uten tro, d.v.s. uten et rett
forhold til Gud blir det ingen troskap. Bare en levende tro kan
skape sann troskap. Troskap betyr at det betrodde forvaltes
etter Herrens vilje.
Jesus nevner spesielt
en oppgave som er pålagt forvalteren: Det er å gi tjenerne mat i
rette tid. Dette sikter til forvaltningen av Guds ord i hjemmet og
menigheten. Må Herren være oss nådige på dette punkt.
Guds ord er maten vi
som Guds barn lever av. Ordet skaper en levende tro og gir hjelp og
rettledning til troskap i livet som forvaltere. Derfor er det
livsviktig at forkynnelsen er rett. Dersom folket ikke får sunn og
riktig mat vil det føre til mangelsykdommer og usunnhet i troen.
Dette er hva vi ser resultater av i vestens kirker i dag.
Samtidig viser ordet
oss hva vi skal forvente av rette hyrder i menigheten. - og av
foreldre i deres oppdragelse av barna.
Maten skal gis i rette
tid. Det betyr at forvalteren skal vite å dele Guds ord rett; både
til tukt og trøst, både lov og evangelium.
Det som gjør denne
lignelsen ekstra vanskelig er at den ikke gjelder de andre. Vi kan
ikke betrakte det som skjer på avstand ganske enkelt fordi det hele
handler om oss selv. Du og jeg er enten trofaste forvaltere eller
troløse forvaltere. Vi kjenner alle noe til Guds vilje og der - i
det vi kjenner, begynner vårt ansvar og vår oppgave.
Ingen kunnskap er så
liten at den ikke skal forvaltes. Ingen kunnskap om Guds vilje er så
liten at den ikke skal leves og omsettes i praktisk handling i vår
hverdag. Forvalterskapet gjelder alle områder av livet. Derfor bør
vi gjennomtenke vårt liv og vår tjeneste, forholdet til våre
medarbeidere, menigheten, familien, naboer og vennekrets.
Hvordan lever vi i
hverdagen?
Hvordan er det vi
bruker tiden, både arbeidstid og fritid.
Hvordan er vårt forhold
til pengene og alt det andre vi eier?
Hvordan disponerer vi
det som er oss betrodd?
Men til slutt skal vi
glede oss over at Gud har sett til oss og funnet at vi er verd å
satse på. Det blir klart på mange forskjellige måter. Jeg vil nevne
noen få:
Først av alt ved at du
er til. En dag fikk du livet som gave. Det er ingen tilfeldighet,
men er en del av Guds forunderlige plan.
Dernest ved at du ble
døpt til Jesu død og oppstandelse, hans seier. Også i det ligger et
forvaltningsoppdrag, og det oppdraget har vokst sammen med hver ny
kunnskap og hver ny nådegave du har tatt imot.
Det er vår storhet og
vår ære at Gud har funnet at vi er verd å satse på. Tilliten,
gavene, kunnskapen, ansvaret og kravet vokser side om side. Alt
dette forteller at du er en forvalter. Du forvalter Guds vilje i
ditt eget liv. Og Guds vilje handler til sist om deg. Dypest sett er
Guds vilje at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å
kjenne. Paulus taler til de eldste i Efesos og understreker sitt
kall:
Men for meg er
liv og død ikke verd å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den
tjeneste jeg fikk av Herren Jesus: Å vitne om evangeliet om Guds
nåde. Acta 20.24
Forvalteren i liknelsen
var ikke tro. Han glemte at han var i en annens tjeneste. Derfor
opptrådte han som herre. Han tiltok seg makt og autoritet. Denne
faren er alltid tilstede, og derfor gir Jesus oss denne sterke
advarsel.
Til sist taler
evangeliet om å være rede når Jesus kommer igjen. I v. 40 i vårt
kapittel sier Jesus: "Vær også dere beredt! For menneskesønnen
kommer i den time dere ikke venter det."
Denne beredskap må vi
sørge for å ha enten Herren kommer i skyene, eller han kommer i natt
for å kreve min sjel. Tanken på at han kommer igjen skulle styrke
vår troskap mot oppdraget og hjelpe oss til å bruke tiden rett.
Herrens ord om dom og
straff kan virke hard, men vi misforstår ham dersom vi oppfatter
dette som et fremtidig program. Det står der for å advare, for å få
oss til å tenke og handle annerledes, og når vi VET, da skjerpes
ansvarligheten. Les v 48.
Herren taler til vår
samvittighet for å vekke oss opp til troskap og klokskap mens det er
tid.
Vi kjenner Guds vilje.
La oss følge den!
Ære være Faderen og
Sønnen og Den Hellige Ånd
som var, er og være
skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen. |
