5.søndag i påsketiden

Cantate Domino
Joh 16,5-15

av Asle Dingstad

Historien om Jesus går videre. Ikke bare som en historiefortelling blant andre, gjenfortalt og opprettholdt i minnet som en erindring om noe som en gang var – og ikke lenger gjelder, eller som ikke lenger angår oss direkte og personlig. Kirken er ikke stedet for oppbevaring av historiske tradisjoner og prestene er ikke museumsbestyrere som pusser støvet av døde gjenstander og som tar imot gjester med spesiell interesse for gammelt tankegods. Nei, historien om Jesus går videre som levende historie – som frelseshistorie – som frelsende historie. Beretningen om Jesus gjelder og har gyldighet og bærer i seg en overbevisende kraft til å forvandle menneskers liv fordi Jesus selv lever og er virksom iblant oss – i sin kirke – i sitt ord og i sine hellige mysterier, sakramentene. Det heter ikke slik: Vi lever og skal forsøke så godt vi kan å holde liv i Jesus. Nei, Jesus sier: Jeg lever – og dere skal leve. Jeg taler – og dere får liv gjennom å høre. Jeg er – og dere har livet så sant dere lever i meg og ved meg.

Historien om Jesus går videre – i Kirkens fellesskap – i gudstjenestens feiring – som frelsende historie der vi hentes inn på historiens arene hver og en av oss der det skjedde – eller snarere der det skjer; og blir utfordret og må ta stilling til det som skjedde med ham – eller snarere det som skjer med ham. For det som skjedde er nærværende på en måte som gjør oss samtidige med ham – som vitner, for ham eller mot ham.

Teksten vår i dag er en del av Jesu avskjedstale. Vi hentes tilbake til før det skjedde det vi nå har feiret i kirkene disse siste påskesøndagene. Før Jesu lidelse og død. Før sviket og sorgen, fraværet og tomheten. Før oppstandelsen og gjenforeningen og nærværet. Jesus taler om det som skal skje til disipler som ikke forstår – som ikke kunne forstå – fordi de ikke visste det vi vet. ”Det er det beste for dere at jeg går bort,” sier han. ”For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men går jeg bort, da kan jeg sende ham til dere.” Jesu død på korset, hans oppstandelse påskemorgen og hans himmelfart utløser altså noe nytt – noe bedre – noe som skal komme disipler til alle tider og på alle steder til hjelp. Historien om Jesus utvides og tilføres en enda dypere dimensjon. Jesu nærvær i verden fortsetter ved at Faderen på Sønnens bønn sender Den Hellige Ånd som talsmann og hjelper, som forsvarsadvokat og som anklager, som rådgiver og forvalter av troens hemmeligheter. Det er til beste for dere at jeg går bort, sier Jesus. Det kan ikke bety noe annet enn at vi lever i en salig tid – i mulighetenes tid – at det ikke er for sent å vende om – at det ikke er for sent å vinne visdom og innsikt. ”Ennå har jeg mye å si dere,” sier Jesus, ”men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet.” Forstår vi betydningen av Jesu løfte? Det kan jo ikke bety noe annet enn at det er salig å leve i Kirken – som er sannhetens støtte og grunnvoll. Jesus har ikke trukket seg tilbake for å overlate oss som foreldreløse barn. Nei, han har gitt oss et hjem sin kirke, der han tar hånd om oss og gir oss det vi trenger for å bli frelst. For det er her Den Hellige Ånd arbeider – det er her han avslører skattene for oss. Det er her han leder oss til kildene. Det er han tar av det som hører Jesus til og gir til oss. Det er her han formidler historien om Jesus på en slik måte at det griper tak i oss og skaper en frelsende tro i våre hjerter.
Historien om Jesus går videre. Vi blir ikke så fort ferdig med ham. Ingen av oss kommer utenom å ta stilling til ham. Vi hentes alle inn i rettssaken om Jesus, Ja, for det er det bildet evangelieteksten i dag tegner opp for oss. Saken om Jesus – prosessen om Jesus – føres videre av Talsmannen – advokaten – han som taler hans sak i verden – så å si med hele verden på tiltalebenken. ”Han skal gå i rette med verden,” sier Jesus. Spørsmålet som reises er spørsmålet om sannheten. Vi husker fra langfredagens evangelium hvordan Pilatus under rettssakens gang selv kom i ubalanse i møte med Jesus og forsøkte å komme unna med å trekke på skulderen og si: Hva er sannhet? Ja, hva er sannheten om Jesus? Det er det saken dreier seg om. Hvem hadde rett? Hvem var skyldig? Var dommen rettferdig?
Det er disse tre spørsmålene talsmannen hele tiden vender tilbake til i sin prosedyre. ”Han skal gå i rette med verden,” sier Jesus, ”og vise den hva som er synd, rett og dom.” Hvem var skyldig? Hvem hadde rett? Hva gikk dommen til syvende og sist ut på? Ja, for det er ikke uten videre klart for alle og en hver. Og det blir ikke klart for noen uten at en selv på et eller annet tidspunkt trekkes inn i vitneboksen med sitt eget liv.

Det var jo mobben som fikk rett. Det var Jesus som ble dømt. Det var han som ble kjent skyldig. Men var det egentlig det som skjedde? Er det slik prosessen mot Jesus skal forstås. Er dette sant?

Her gjelder det å lytte når Ånden fører Jesu sak i verden. For hva sikter han mot i sin prosedyre? Jo, han sikter mot å snu hele saken, som den suverene advokaten han er med fullmakt fra Den aller Høyeste, slik at vi forstår hva som egentlig fant sted, ja ikke bare forstår det med hodet, men blir overbevist i vårt hjerte.
Hvem var den skyldige? Ja, det er et komplisert spørsmål for den som nærmer seg Jesus med sitt eget liv som vitne. Når Ånden taler, stikker det i hjertet, og jeg må spørre, slik de gjorde den første pinsen etter å ha hørt apostlenes tale om Jesus: Hva skal vi gjøre? Da får vi høre hva Ånden vitner om Jesus: ”Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.” Så var han altså skyldig, men ikke slik det kunne se ut på overflaten. Han var skyldig til å dø fordi han gjorde vår sak til sin og gikk i døden for oss.
Hvem var det som fikk rett? Ved første øyekast var det Jesu motstandere, de som slengte anklager imot ham og som ropte korsfest. ”Men retten,” sier Jesus, ” får jeg, fordi jeg går til Faderen.” Oppstandelsen kaster om på retten – og rettferdigheten. Slik apostelen skriver: ”Han som ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige for Gud.” En høyere rett. En rettferdighet av et annet slag. Da oppdraget var fullført, tilhørte og tilhører retten og rettferdigheten Kristus. Så han kan rettferdiggjøre alle som tror på ham. Den egentlige synden, den som til syvende og sist blir avgjørende for vår evige skjebne, er å ikke tro. ”Synden er,” sier Jesus, ”at de ikke tror på meg.”
Og hvem ble så til syvende og sist dømt? Ånden avslører det som skjedde i dybden da Jesus ble løftet på korset med dommen hengende over seg. ”Dommen er,” sier Jesus, ”at denne verdens fyrste er dømt.” Og senere inspirerer Ånden apostelen til å forklare det hele slik for oss, slik at vi skal forstå hva som egentlig skjedde på korset: ”Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem fram til spott og spe da han triumferte over dem på korset.”

Det var det som egentlig skjedde. Dette er sannheten om Jesus. Dette er sannheten om oss. Og det er denne sannheten som Ånden skal utfordre mennesker med og veilede mennesker til – så lenge verden består.

Historien om Jesus går videre. Den lever i Kirkens fortelling – i gudstjenestens liturgi – og vi er ikke bare tilhørere, men deltakere i et hellig drama, vitner i en rettsprosess som ennå ikke er ført til endes. Men fremfor alt er vi gjester ved Herrens bord der han selv er til stede som den korsfestede og oppstandne og gir seg selv til oss i brødet og vinen og samler oss i et Åndens fellesskap. Det er til beste for dere at jeg går bort, sier Jesus. Og vi erfarer at det er sant.

Til Ære for Faderen og Sønnen og Helligånden, som var og er og blir en sann Gud, fra evighet og til evighet.