Arkiv Prekener:

Lenker:

 

5. s i påsketiden

Cantate domino

Joh 15,9-17

av Asle Dingstad

Evangeliet til oss i dag gir oss anledning til et glimt innover mot oss selv. ”Dere,” sier Jesus og henvender seg til disiplene sine den gang og til alle dem som i likhet med dem gjerne vil høre sammen med ham og kalle seg kristne. Han henvender seg til fellesskapet og sier ”dere”, altså til det vi vil kalle menigheten, til det kristne fellesskapet, til ”kirken”, d.v.s. til alle dem som hører Kristus til. Vi får med andre ord en spesiell anledning i dag til å reflektere over menighetens fellesskap og spørre hva det er som kjennetegner det, hvilke karakteristika det har og hva vi skal testes på.

”Jeg kaller dere venner,” sier Jesus. Menigheten er altså for det første et vennesamfunn. ”Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har sagt dere alt jeg har hørt av min Far.” Jesus kaller oss for venner, for sine venner, og antyder med dette at menighetens fellesskap er av en helt spesiell natur. Når vi kommer sammen, kommer vi sammen som venner, ikke som fremmede, ikke som enkeltindivider med en spesiell religiøs interesse, ikke som slike som av en eller annen grunn har noe felles og som derfor har en forpliktelse til å komme sammen og uttrette noe bestemt, nei vi kommer sammen som venner. Jesus gir oss til hverandre og knytter oss sammen med vennskapsbånd. Hva betyr det for måten vi kommer sammen på – måten vi lever sammen på som kristne?

I denne menigheten er vi rause med klemmer, det har jeg lagt merke til. Det ser rett og slett ut til at vi blir glade når vi ser hverandre. Og vi savner noen om de er borte en søndag. Det er et kjennetegn på vennskap, er det ikke? Så bryr vi oss om hverandre – ikke bare profesjonelt, men som slike som kjenner ansvar for hverandres ve og vel. Og så snakker vi forhåpentligvis godt om hverandre – også når den eller de vi snakker om ikke er til stede. Vennskap betyr tillit. En venn er til å stole på. Vennskap betyr også åpenhet. Jeg kan våge å stå frem som den jeg er, våge å vise ansikt, våge å betro meg, for jeg vet at jeg er blant venner som vil meg vel. Og hvis noen nå synes jeg blir litt vel sentimental og glemmer at kirken først og fremst er et kultfellesskap – at vi med andre ord ikke kommer sammen fordi vi liker hverandre spesielt godt eller fordi vi føler sympati med hverandre – så gir jeg deg gjerne rett i advarselen. Vennskapet har sin grunn i noe annet og noe mer enn gjensidig sympati og ønske om å være sammen. ”Jeg kaller dere venner,” sier Jesus – og legger til: ”Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere…” Det er med andre ord ikke vi som har valgt oss ut venner blant slike som vi liker spesielt godt. Det er Jesus som har valgt oss som venner og gitt oss til hverandre som venner i et vennesamfunn. Husker dere den gamle nattverdhilsenen ved alteret? ”Kjæreste Kristi venner,” sa presten til oss der vi knelte ved alteret. Så har vi på en måte ikke noe valg. Jesus har valgt for oss. Valgt oss ut for hverandre. Og vi har ikke noe annet valg dersom vi fortsatt vil ha hans vennskap enn å være lydig mot det han sier.

Og da er vi kommet til det andre kjennetegnet med menighetens fellesskap. Det er det vi kunne kalle en lydighetens skole – hadde vi ikke forbundet det med noe negativt, kunne vi kalle kirken en oppdragelsesanstalt. ”Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet,” sier Jesus, ”likesom jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet.” Og videre sier han: ”Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.”

Så er det ikke bare snakk om sentimentalt vennskap, men om konkret lydighet, ja blodig lydighet, om du vil, det dreier seg om en lydighet som går på tvers og som taler imot det som uten videre faller naturlig for oss, simpelthen fordi det er rett. Fordi det er Guds vilje med oss og for oss. ”Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner,” sier han med seg selv som det gode eksempelet. Og igjen settes lydigheten opp som et kriterium på vennskapet: ”Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere.”

Menigheten – en lydighetens skole, der vi fastholder Guds bud og ikke tolker oss bort fra dem eller vrir på dem eller tilpasser dem for å få dem til å bli mer anvendelige eller salgbare. Men der vi heller ikke blir strie og paragrafrytterske og ukjærlige, men i stedet lærer å anvende dem i tråd med kjærlighetens lov. ”Dette er mitt bud,” sier Jesus, når han skal fortolke og anvende budene etter sin hensikt: ”Dere skal elske hverandre slik jeg har elsket dere.” Så er lydighetens skole først og fremst en oppdragelse i kjærlighet. I selv å gi avkall på sitt eget. I selv å lære lydighet gjennom å lide og ofre seg selv. ”Du oppdrar oss med kors og trengsel for ditt rike,” sa vi i den gamle kirkebønnen. Og i denne lydighetens skole lærer vi fremfor alt ydmykhet og mildhet og godhet mot alle dem Jesus har gitt oss som venner.

Var det noen som synes at dette ble litt tungt og trist – jeg mener med alt dette snakket om oppdragelse og lydighet og offer? Da må vi vende tilbake til evangeliet i dag og lytte oss frem til selve tonen, til grunntonen, i det Jesus sier om menighetens fellesskap. Med alt han har på hjertet har han en eneste tanke – et eneste mål, sier han: ”Dette har jeg sagt dere, for at dere kan eie min glede, og deres glede kan være fullkommen.” Menigheten er gledens fellesskap. Hadde det ikke betydd noe ganske annet, kunne vi si det slik at Guds hus er et gledeshus. Et gledens hus. Vi kommer sammen i glede og for å dele gleden med hverandre. Ikke alle gledene som både har sitt opphav og sin avslutning i det som forgår. Ikke gammel glede, men fullkommen glede. Den som ikke tar slutt fordi den hviler i noe som består, gleden i Guds eget vesen, i han som er alle gode gavers kilde – også kilden til all glede. ”Se, jeg forkynner dere en stor glede for alt folket…”, var engelens budskap. Gleden over Jesu fødsel. Gleden over hans oppstandelse og himmelfart. Gleden ved Herrens bord. Feiringen av festen. Av påskefesten. Av livet gjennom døden. Over døden som er overvunnet og livet som overlever. Gleden som er gjemt hos Gud og som er ment for alle dem som søker ham av et helt hjerte, slik salmisten synger i Salme 16: ”Du lærer meg livets vei. For ditt åsyn er det en fylde av glede, ved din høyre hånd en evig fryd.”

Det er her det hele hviler. Menighetens fellesskap er dypest sett et fellesskap i Gud selv – et kjærlighetens fellesskap med Den treenige. ”Likesom Faderen har elsket meg, har jeg elsket dere,” sier Jesus. ”Bli i min kjærlighet…liksom jeg blir i hans kjærlighet.” Tidligere har jeg visst brukt to ord for å karakterisere menighetens fellesskap, som gir ganske andre assosiasjoner. Jeg har sagt at kirken er en oppdragelsesanstalt og et gledeshus. Men dere har forstått hva jeg mener. Nå får dere det tredje uttrykket som er likedan og som dere får bære over meg med: Kirken er et elskovsrede! Det er stede der de elskede kommer sammen for å dele det innerste og mest intime. Der alt dreier seg om å elske og bli elsket. Høysangen gjør at vi våger å bruke så intime bilder på menighetens fellesskap – bruden og brudgommen som finner sammen på sitt leie og blir ett. ”Bli i min kjærlighet,” sier Jesus til oss. Det er der alt har sitt utgangspunkt og sitt mål.

Så er ikke menigheten noe som blir til ved at vi kommer sammen, eller ved at vi arbeider for det samme formålet eller ved at vi har felles interesser for det religiøse. Menigheten hviler i Guds kjærlighet. Alt det andre er frukter som gir seg selv dersom vi blir i ham og deler av hans. Vennskapet, gleden, lydigheten og kjærligheten. Alt sammen er Åndens frukter som han vil dele med oss menighetens fellesskap.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet! Amen!