4. s i påsketiden

Jubilate Deo

Joh 14:1-11

av Roald Flemestad

Efterfølgelsens kunst

Dagens evangelium advarer mot angst, epistelen mot mismot mens det gt.lige lesning uttrykker Israels forventning om å bli befridd fra nederlag. Hvorfor dette perspektiv? Hva er sammenhengen?

Bakgrunnen

La oss vende tilbake til sist søndag. Da hørte vi som sluttord i evangelielesningen Den oppstandnes ord til Peter. ”Følg meg” (Joh 21:19) I dagens evangelium tas vi med tilbake til den øvre sal i forbindelse med nattverd-innstiftelsen. Jesus prøver å styrke motet hos ”de tolv” før det som skal skje på Langfredag. Det begynner å gå opp for disiplene at deres herre og mester vil bli arrestert og har en dødsdom i vente. Angsten som Jesus advarer mot, gjelder altså oss usikkerheten knyttet til det å følge ham.. Ordene rettes til dem ved nattverdbordet. Slik adresseres alle dem som til alle tider kneler ved Jesu bord – den gang som nå.

Tilværelsens røde tråd

Jesus trøster altså hans usikre disipler til alle tider: ”La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud, og tro på meg!” (Joh 14:1) Det ligger et uuttalt premiss for dette – døden er ikke det siste – han skal oppstå. Det er altså mer i situasjonen enn hva disiplene aner der og da. Gud har en frelsesplan. Virkeligheten er mer enn hva vi ser En rød ledetråd er vevet inn i alt som skjer. Gud handler i vår verden. Gud legger vei i ødemarken og stier i ørkenen.(Es 43) Derfor må de – og vi – ikke tvile på Guds mål og mening med Jesu gjerning og deres eget disippelkall.

To disipler – to reaksjoner

I evangelielesningene efter påske har det gjerne vært Peter og Johannes som har målbåret disiplenes uro og forventning i møtet med Den oppstanden.Konteksten i dagens evangelium fører oss imidlertid tilbake til nattverd-innstiftelsen i den øvre sal og det er, som vi hørte, to andre disipler - Thomas og Filip- som uttrykker disiplenes forvirring i situasjonen.

Med ordene ”Vi vet ikke” fremstår Thomas som skeptikeren som i møtet med det ukjente forbeholder seg retten til ikke å ha noen mening overhodet. Filip er derimot den naive som sier: ”Vis oss”, dvs han utber seg straks en håndfast garanti i form av en åpenbaring av Gud selv.

Til alle tider kan Jesu disipler gjenkjenne seg i disse to reaksjonsmåter. Derfor gjelder Jesu tilsvar også oss: Han sier til Thomas: ”Jeg er veien, sannheten og livet” (14:6), dvs jeg åpenbarer den egentlige virkelighet. Filip får høre: ”Den som har sett meg, har sett Faderen” (14:9), dvs. Jesu gjerninger viser at han åpenbarer Gud.

Tro på Gud og tro på Jesus

Hva skal vi lære av dette? Jesu dobbelte svar til Thomas og Filip forteller oss at det går an å leve i tillit til Gud uten å støtte seg til håndfaste bevis eller å gå under i nagende skepsis. Denne tredje vei kalles å leve i tro.

Frigjøringen

I dagens epistel-lesning hørte vi Paulus beskrive det kristne liv som en frigjøringsprosess mot et himmelsk mål - en himmelskole: ”Selv om vårt ytre menneske skulle gå til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. De trengsler vi nå må bære, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet». (2 Kor 4:16) Dialektikken mellom motgang og medgang må ikke føre til at vi mister motet. At vi opplever våre nederlag som smertefulle, forhindrer ikke at Gud handler med oss nettopp i vår svakhet. Når det ytre menneske brytes ned, frigjøres vi fra det som binder oss til denne verden. I nederlagene lærer å verdsette Guds nåder, og nåden gir oss å takke Gud. I fornyelsen av vårt «indre menneske» krever ikke Gud at vi først må klare å nå et stadium av moralsk prektighet før Han kan handle med oss. Det er syndere som trenger nåden.
.
Den åndelige disiplin under vandringen

En annen sak er at vi under vandringen på Guds vei i ødemarken må lære å disiplinere oss. Livet i troen krever et oppbrudd. Når Jesus kaller seg «veien, sannheten og livet» (Joh 14:6), betyr det at det kristne liv skal være en vandring i sannheten – en fremadskridende vekst i åndelig innsikt. Motgang og medgang skal gi oss selvinnsikt og åpne oss for livets virkeligheter. Vi skal ikke bare lære å skjelne mellom vesentlig og uvesentlig i livet, men utfordres til å søker den større mening som lar oss sette sammen bitene av vår livserfaring til et større hele av innsikt. Slik aner sannheten om livet – den egentlig virkelighet - gjennom bønn, tanke og handling. Denne åndelige frihet gir å gripe sannheten om livet slik at kan vandre videre mot det himmelske mål. åpner oss for , men viser oss. Gleden over å være på vei mot det himmelske mål blir desto større når Jesus lover oss at det i hans Fars hus er det mange rom (14:2) Det er plass for oss i himmelen.