4. søndag i faste

Laetare

Joh 6,22-36

av Asle Dingstad

Dette er kanskje det best komponerte, mest fortettede og avgjort mest dramatiske kapitlet i hele Johannes-evangeliet. Det begynner med brødunderet der Jesus metter godt over 5000 mennesker med fem brød og to små fisker. Det skaper en forventning og en begeistring som fører til at den store folkemengden ønsker seg mer av det samme og som med makt vil gjøre ham til konge. Men begynner kapitlet med håp og forventing og store folkemasser, ender det med noe bort imot fiasko. Bare de 12 utvalgte blir stående igjen etter at de andre har forlatt arenaen med skuffede håp og brutte forventninger. Og Jesus må spørre dem direkte: ”Vil også dere gå bort?” Og om ikke det var nok, i det siste verset får vi signalet om en sviker i selve disippelflokken.

Hva har skjedd i mellomtiden? Hvordan kan vi forklare at noe som begynte så lovende, kunne falle så totalt sammen? Når vi spør slik, er det ikke bare for å analysere en gitt tekst, men for å kaste lys over et eksistensielt spørsmål som kan stilles på forskjellige måter, men som går på dette at hvorfor er det så mange som takker nei til Jesu kall om å følge ham når Jesus jo så åpenbart nyter stor respekt, ja endog er populær i vide kretser? Ikke minst i vår egen tid er interessen for Jesus større enn på lenge. Hvorfor strømmer så ikke folk til kirkene? Hvorfor er det ikke kø ved nattverdbordene? Hva er det med denne tregheten til å tro, selv om, jeg hadde nær sagt, alt ligger til rette for det?

I stedet for å drøfte dette mer teoretisk, som et teologisk problem, la oss følge hendelsesforløpet i dagens evangeliefortelling og se om vi kommer på sporet av et svar.

Vi møter mennesker som er blitt møtt av Jesus, som er blitt tatt på alvor, som har fått magene sine mettet, som har vært vitne til et vidunderlig under. Det gir mersmak. Det de hadde sett og hørt fristet til et nytt møte med Jesus. Jeg tror vi må si at det var Messias-forventninger i luften. Det de hadde vært vitne til der ute i ødemarken med brødet som mettet hadde gitt assosiasjoner tilbake til historien om Moses og ørkenvandringen og mannaen fra himmelen. Nå ville de ha klar beskjed. Detaljer i teksten vitner om at religiøst søkende mennesker den gang ikke var annerledes enn religiøst søkende mennesker i dag. Man leter detter det ekstraordinære. Man værer sensasjoner. Mye vil ha mer. Mer av det samme. Legg merke til forventingene. Måtte det ikke ha skjedd et nytt under her? For hvordan hadde Jesus kommet seg over på den andre siden av sjøen? Hadde de ikke sett at alle båtene var dratt av gårde uten ham om bord? Vi hører spenningen i spørsmålet de stiller straks de får ham på talefot igjen: ”Rabbi, når kom du hit?” Nå hadde han mulighet til å spille videre på deres premisser, nøre oppunder deres forventninger, fylle på med nye sensasjonelle opplevelser.

Jesus følger ikke opp spørsmålet. Han kjenner deres beveggrunner. Han er ekspert på våre hjerters innerste tanker. At vi midt i vår religiøse lengsel tenker på oss selv og vår egen tilfredsstillelse.

”Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere søker meg fordi dere spiste av brødene og ble mette, ikke fordi dere har sett tegn.” Det var rene ord for pengene. Jesus lar seg ikke manipulere av våre spørsmål, men skjærer inn til benet; går rett inn til kjernen; setter fingeren på det ømme punktet i all religiøsitet. Folket søkte ham opp – ikke fordi de hadde forstått hva han gjorde og hvem han var – men fordi de hadde misforstått. De hadde bare sett brødet i tegnet og ikke tegnet i brødet. Eller sagt med andre ord: Det var dypest sett ikke Jesus de søkte i det hele tatt, de søkte seg selv og sitt eget. De var ute etter en som kunne fylle deres behov for velferd og trygghet; en som kunne tilfredsstille deres lengsler etter mening og livskvalitet. Midt i sin religiøse søken var de fanget i materialismens kraftige grep. Mer av det samme takk!

”Arbeid ikke for den mat som forgår,” sier Jesus til dem og til oss, ”men for den mat som består og gir evig liv, den som Menneskesønnen vil gi dere. For på ham har Gud, Faderen, satt sitt segl.”

Det er noe som er viktigere enn å sikre seg, viktigere enn å sikre livet her og nå. Ikke slik å forstå at Jesus undervurderer arbeidet for det daglige brødet, ansvaret for kroppen, behovet for materiell trygghet. Han plederer ingen dualisme mellom ånd og kropp. Bare det at han gav dem fysisk føde til stetting av sultne mager, taler imot en slik kortslutning. Det Jesus gjør er å advare mot det endimensjonale menneske som glemmer at det er skapt til samfunn med Gud. Han har noe å gi som vi desperat trenger dersom vi ikke skal forgå sammen med alt annet som forgår. Et menneske er ikke mett når magen er mett. Vi er ikke trygge mennesker som trenger å bli enda tryggere; eller lykkelige mennesker som trenger å bli enda lykkeligere. Nei, vi trenger en som kan gi oss mer enn det vi ber om, ja, som kan gi oss det som vi ikke en gang har vett til å be om. En som kan gi oss noe vi ikke har fra før. Evig liv. Samfunn med Faderen. Det som aldri i evighet forgår.

Fortsatt henger folket med. De vil vite mer. ”Hva er da de gjerninger Gud vil vi skal gjøre?” Legg merke til spørsmålstillingen. Folket henger ikke bare fortsatt med, men de henger fortsatt ved sitt eget perspektiv. Hva skal vi gjøre? Det er noe vi har greie på. Kom bare igjen og fortell oss hva Gud krever av oss. Religiøs egenproduksjon er noe vi er vant til. Det ligger liksom i trå med våre tanker om Gud og oss selv. Vi er partnere. Kom igjen, så skal vi følge opp!

Igjen har vi visst misforstått. Det Gud har å gi oss, er ikke til salgs. Evig liv kan ikke kjøpes for penger. Kunne de ikke sine profeter? Hva hadde ikke Gud selv sagt gjennom profeten Jesaia: ”Hør alle dere som tørster, kom hit og få vann! Kom, dere som ikke har penger! Kjøp korn, så dere kan spise, ja, kom og kjøp uten penger, uten betaling vin og melk! Hvorfor bruker dere penger til det som ikke er brød, og lønnen for deres arbeid til slikt som ikke metter? Hør, ja bare hør på meg, så skal dere få spise det som godt er og fryde dere over fete retter. Vend øret hit og kom til meg, hør, så skal dere leve!”

Dette er det paradoksale som paradoksalt gjør at så mange mennesker får et slags backlash i forhold til den Jesus som de respekterer så høyt i utgangspunktet. Det dyrebareste av alt koster ikke penger. Nåden er ikke billig, men gratis. ”Dette er den gjerning Gud vil at dere skal gjøre: å tro på ham som Gud har sendt.” Det arbeid som Jesus ber oss gjøre er å tro på ham! Eller for å si det på en annen måte: Arbeidet som Jesus venter av oss, når han ber oss om å arbeid på vår frelse, er å la Gud få arbeide med oss. For troen som åpner for samfunnet med Gud og som gir evig liv, er Guds gjerning og ikke vår.

Så står vi der med vårt eget som ikke hjelper oss videre, før vi overlater vårt eget og våre liv i hans hender. Tro er å ta imot Guds gave. Og denne gaven er Jesus selv. ”Jeg er livets brød,” sier Jesus. ”Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste. Men jeg har sagt dere at dere har sett meg og likevel ikke tror.”

Her er vi på sporet av svaret som vi etterlyste i begynnelsen av prekenen. Hvorfor er det så få som blir værende hos Jesus og blir frelst? Hvorfor er det så mange som forlater ham underveis og går skuffet bort?

Alt Jesus har å gi er knyttet til den han selv er. Brødet han bryter og deler ut er seg selv. Jesus ikke bare gir brødet, men han er selv brødet fra himmelen som er kommet for å gi verden liv. Han tilbyr med andre ord ingen lære, ingen ideologi, ingen religiøse teknikker eller hva det nå er vi måtte søke etter. Han gir seg selv til oss, til hver den som tar imot ham. Brødet som han brøt i ødemarken og som mettet sultne mager er det brødet som er hans legeme som brytes i stykker på Langfredag og som deles ut ved nattverdbordet til brød for verden. Det er ikke for ingen ting at fortsettelsen av fortellingen er en diskusjon omkring nattverden, slik må vi forstå det. For Jesus sier: ”Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, har dere ikke liv i dere. Men den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For mitt legeme er den sanne mat, og mitt blod er den sanne drikk. Derfor: den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham. Likesom Faderen, den levende, har sendt meg, og jeg har liv ved ham, slik skal også den som spiser meg, ha liv i meg.”

Her står selve slaget. Her er selve snublesteinen. Dette er selve dårskapen – ordet om korset – men også kilden til livet og saligheten for den som tror.

Og innbydelsen lar vi selveste Thomas Aquinas stå for, han som nok hadde gode menneskelige grunner til å takke nei på grunn av sine store intellektuelle evner. Hør hva han sier:

Ta hans testament til takke, la ei tvilen deg avsnakke eller vantro føre vill! Merk dog ordet, tørsten, trangen, ta i tro forstanden fangen, gaven ei med grublen spill!