Arkiv Prekener:

Lenker:

 

3. søndag i faste

Luk 4,31-37

av Asle Dingstad

Vi er snart midtveis i fastetiden. Som vi ofte har kommentert, var dette fra første stund av en spesiell forberedelsestid for dem som var på vei mot dåpen påskenatt. Det var tiden for å motta undervisning om troens hemmeligheter, slik vi kjenner det blant annet fra katekesene som biskop Kyrill av Jerusalem holdt på 300-tallet:

Dere står nå like foran dåpen som dere skal motta. Den gir fangene frihet og synderne tilgivelse; den fører til syndens død og sjelens gjenfødelse; den gir en lysende kledning, et hellig og uutslettelig segl, en vogn til himmelen, paradisets glede, velkomst til riket og barnekårets nådegave. Imidlertid lurer dragen på de veifarende. Pass på at han ikke biter deg med vantro. Han følger med alle som vil frelses og leter etter noen han kan sluke.

Det var tid for å minne om hva det hele dreide seg om – å bli reddet ut av mørkets makter og inn i lysets rike. Så var det en tid for å trene opp synet til å skjelne mellom åndene og til å ruste opp i kampen mot den onde fienden – djevelen selv. Ingen skulle være i tvil om at det galt liv og død. I dramatiske former ble det foretatt diverse eksorsismer av dåpskandidatene slik at huset skulle være renset før mottakelsen av Den hellige ånd. Ikke bare troen skulle bekjennes ved dåpen, men også forsakelsen av djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen. Det kunne i enkelte liturgier endog få så dramatiske uttrykk at dåpskandidaten før han eller hun steg ned i dåpsvannet måtte spytte mot djevelen i en slags hellig forrakt – som ett slags ”tvi vøre”.

Også vi ble enn gang døpt til et liv i forsakelse og tro – om enn i noe mindre dramatiske former enn dette. Men saken er der like fullt – vi står midt i en kosmisk kamp mellom det gode og de onde, ja mer enn det, mellom den gode og den onde, mellom Gud og hans fiende, en kamp som utspilles på flere plan, også i våre hjerter.

Og som vi hører i dagens evangelium: Jesus leder an i denne kampen. Om noen skulle avvise muligheten for å bli besatt av onde ånder, sier vi det samme som at Jesus ikke visste hva han gjorde når han med myndighet ber ånden forlate den besatte med følgende ord: ”Ti stile og far ut av ham!” En annen sak er at mange senere i hans navn ikke visste hva de gjorde da de uten samme klokskap og mer eller mindre besatt av sin egen makt har diagnostisert mennesker som besatte og på den måten har skadet sårbare mennesker i stedet for å frigjøre dem og reise dem opp. La oss derfor minne hverandre om at Jesu kamp mot djevelen alltid sto i frigjøringens tjeneste – ikke i undertrykkelsens. Han satte inn sin makt for mennesker og ikke mot mennesker. Han fratok dem aldri selvrespekten, men gav dem en trygg identitet som mennesker som var elsket av Gud og som selv var frie til å velge selv. Det er altså ingen grunn til å forsvare overgrep og maktmisbruk og krenkelse av mennesker som kirkens tjenere måtte ha gjort i en slags misforstått iver etter å kopiere Mesteren selv. Like lite som det er grunn til å avvise at Jesus fortsatt har makt til å sette mennesker fri fra både det ene og det andre som binder og holder menneske i fangenskap og at han kaller kirken også i dag til å stille seg i hans tjeneste.

Kanskje består den største faren for kirken i dag i å gi etter for rasjonalismens kritikk av den bibelske virkelighetsforståelsen. Med en slags overmodig tro på menneskets egen evne til å rydde opp i sin egen kaotiske tilværelse og til å frigjøre seg fra alle bånd som binder og hemmer en sann livsutfoldelse – nærmere overtro kommer vi ikke – henviser man ondskapen til mennesket selv som et fantasiprodukt eller som en vond arv fra fortiden som vil forsvinne av seg selv bare mennesket blir opplyst. Jeg vet ikke om vi er klar over hvor mye som står på spill dersom vi gir etter her – og ikke lenger våger å fastholde det bibelske virkelighetsbildet. For tingene henger sammen. Utelukker vi eksistensen av onde åndsmakter – avviser vi at det finnes en ondskapens åndehær i himmelrommet, som apostelen beskriver – hvor lenge vil da være meningsfylt å tale om de gode åndsmaktene, om maktene og myndighetene, om englene og deres hærskarer? Ja, om vi lærer oss å tenke at den onde ikke lenger finnes i egentlig forstand, bare i fantasiens og mytenes verden, hvor lenge gir det da mening i å tale om Jesus som seierherren fra Golgata som på korset ”avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem til spott og spe da han triumferte over dem på korset”? Utelukker vi frivillig det første, vil vi sakte men sikkert ufrivillig også miste det andre.

Dette er en del av strategien som legges i fiendens hovedkvarter. Å innbille såkalte opplyste mennesker om at djevelen og hans åndehær ikke finnes, er djevelens beste strategi. For hva skal i så med en som våger liv og helse og blod og smerte for å gå inn i løvens hule for å befri oss? Når det ikke lenger finnes enn ondskap som er større og farligere enn den vi selv står for, hva skal vi så med en autoritet som ved ordets makt kan sette oss fri?

Dette er en kunnskap som deles i åndeverdenen, slik vi hører det i dagens evangelium: ”Hva har du med oss å gjøre, Jesus fra Nasaret? Er du kommet for å ødelegge oss? Vi vet hvem du er, du Guds Hellige!” Vet vi?

Og en ting til. Det er ikke bare troen på Jesus – hvem han er – som står i fare for å forvitres dersom vi forledes til å forkaste den bibelske virkelighetsforståelsen. Det står også om selve menneskesynet – hvem vi selv er – og de implikasjonene som ligger i dette. For å si det kompliserte enkelt – med fare for å forenkle for mye: Dersom djevelen ikke finnes, om ondskapen i denne verden som vi hører nok om fra dag til dag ikke kan føres tilbake til en personlig og ondsinnet vilje, er mennesket selv ondt. Da har ondskapen sin rot i vårt eget hjerte. Da må alt det onde som har skjedd og som fortsatt skjer kunne føres tilbake til oss selv. Da er mennesket selv en djevel. Og for slike finnes ingen redning. Da er vi alle fortapt. Men om ondskapen har sneket seg inn utenfra – fra en som alltid visker i øret vårt: ”Har Gud virkelig sagt?”, da er det faktisk håp for noen hver. Ja, selv for den ondeste blant oss. Da er det håp for enhver som møter Jesus og hans frigjørende ord. Han som gikk veien like til Golgata for å knuse djevelens makt og herredømme.

Vi er på vei mot påske. Og på veien møter vi, slik Kyrill av Jerusalem sier det, dragen som ligger i veikanten for å lure oss. Det beste vi kan gjøre for ikke å la oss lure, er å ha øynene festet på Jesus. Djevelen er ikke så lett å få øye på. Han er spesialist i forkledning. Han dukker opp i stadig nye skikkelser – både som en lysets engel og enn brølende løve. Så la oss ikke være så opptatt av ham. La oss ikke gi ham for mye oppmerksomhet. Det fortjener han ikke – han har allerede tapt. La oss i stedet ha Jesus for øye, han som alltid er den samme, ja til evig tid. Kjenner vi ham og hører vi røsten fra ham, kan vi stole på at vi kommer trygt og helskinnet fram!

Hva er dette for slags tale? Spurte de hverandre, de som var vitner til Jesu maktdemonstrasjon denne dagen. Det er talen fra ham som taler med myndighet fra Gud selv

”Mine sauer,” sier han, ”hører min røst, jeg kjenner dem og de følger meg. Og jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Minn far som har gitt meg dem, er større enn alle andre, og ingen kan rive noen ut av min Fars hånd. Jeg og Faderen er ett.”