3.s.e. epifania

Joh 4,46-54

av Asle Dingstad

I dag vil jeg tale om troens håp og visshet. For som forfatteren av Hebreerbrevet skriver (forresten den eneste direkte definisjon av hva tro er i NT): ”Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.”

Men først noen ord om situasjonen som evangeliet tegner opp for oss i dag. Vi er tilbake i Kana, der Jesus gjorde sitt første tegnunder. Fader Tom prekte godt og talende om det sist søndag – om bryllupet der Jesus var til stede og gjorde vann til vin. Han talte om Guds overstrømmende nåde og om bryllupet som bildet på ektepakten mellom Kristus og kirken og om den gjensidige kjærlighet og forpliktelsen. Jesus feiret gledens fest sammen med glade mennesker og gjorde gleden fullkommen.

I dag er vi altså tilbake i denne lille, jødiske byen i Galilea etter et opphold i Samaria og møtet med kvinnen ved brønnen. Men situasjonen er nå en ganske annen. Det er ikke lenger gleden, feiringen og fremtidshåpet som står i sentrum hos menneskene han møter, men det ganske motsatte: den harde hverdagen, erfaringen av livets sårbarhet, av dødelig sykdom, fortvilelse og desperasjon. Jesus går altså inn i menneskelivets alle avskygninger. Han kjenner til alle våre erfaringer. Ingenting er ukjent for ham, født som han er som et menneske blant mennesker. Han hører hjemme i gleden og sorgen – i liv og død. Prøvet i alt, som det skrevet, derfor kan han ha medlidenhet med oss og dele sin nærvær med oss – gjøre gleden enda større og gjøre sorgen bærbar for oss og gi håp der alt annet vi håpet på går i stykker. Og alle steder der han kommer, til alle mennesker han oppsøker, har han det for øye å åpenbare sin herlighet og makt. Ikke demonstrativt, ikke som noe som tvinger seg på oss, noe som vi må forholde oss til eller akseptere, men som tegn som den ser og forstår og tar konsekvensen av som har ører å høre med, som han sier, og øyne som ser. Kristus åpenbarer seg for et menneske gjennom troens øyne. Som Paulus skriver i dagens epistel: ”For i evangeliet åpenbares Guds rettferdighet, av tro og til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.”

Så derfor vil jeg i dag tale enkelt til dere om troens håp og visshet som Hebreerbrevets forfatter skriver om: ”Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.”

Det å ha et håp og det å være viss eller sikker, er vel ikke uten videre samme sak. Håpet er noe et menneske kan ha før det blir sikker i sinn sak. Og sikre blir vi vel først når håpet vi hadde blir oppfylt – eller motsatt, når det går i vasken. Jo, slik er det. Men ikke alltid! I troens verden lever håpet og vissheten side om side. Troen begynner ofte som et gryende håp, et desperat håp, uten visshet. Men får den vokse – får den noe å vokse på – blir den trygg og viss i sitt håp.

Og da kan vi formulere vår første tese:
Den gryende troen håper uten visshet.
Håpet er uten fast grunn, uten sikkerhet, simpelthen fordi den ikke har gjort noen erfaringer ennå. Den gryende troen øyner barre en mulighet. Kanskje det er noe der allikevel, noe som ikke er prøvet før, noe som kan gi håp?

Slik var det med den kongelige embetsmannen som evangeliet beretter om i dag. Hans sønn var syk, og vi forstår at det var alvorlig. Han var døden nær, som det står. Så trengte han desperat et håp om at sønnen kunne bli frisk. Vi må tenke oss at alt annet var prøvd ut. Ingen kunne lenger hjelpe. Ekspertisen var sikkert konsultert, men ingen ting hjalp. Så trengte han ett annet håp, et annerledes håp, et nytt håp, et håp han fortsatt kunne klynge seg til. Kanskje hadde han hørt rykter om Jesus. Det er vel ikke urimelig å anta at det svirret rykter på byen etter tidenes bryllupsfest og det uunderet som hadde skjedd der. Kanskje hadde han selv vært til stede og smakt den overraskende, gode vinen! Men det var sikkert mye som holdt ham tilbake – en kongelig embetsmann har vel en viss verdighet å ta vare på! Han var nok ikke den første som løp etter enhver profet som det ryktest om. Men nå var situasjonen en annen. Noe hadde skjedd i hans nærmeste familie. Han var i en eksistensiell nød. Det var oppstått en krise – om enn av enn annen karakter enn da vinen tok slutt i bryllupet. Nå var han berørt selv. Kanskje var det fortsatt et håp?

Så kan vi spørre: Var dette tro? Nei, ikke i betydningen fra Hebreerbrevet, ikke full visshet. Han kjente jo ikke Jesus ennå. Han hadde hørt om ham, men kanskje ikke hørt ham selv. Derfor trodde han ikke på Jesus. Men han trodde kanskje at Jesus kunne hjelpe. Altså, ennå ikke full visshet, bare et lite fortvilet håp som drev ham fremover, men som var nok til å komme i kontakt med Jesus.
I håpet var det altså enn gryende tro som Jesus kom i møte. (Jeg får en assosiasjon til salmeverset som vi skal synge under nattverden: ”Han ser hver en lengsel i sjelens grunn som etter det evige higer, han hører hvert sukk som i nattens stund fra dypet til himmelen stiger.”)

Og da kan vi formulere vår andre tese for dagen:
Den troen som blir bekreftet, gir visshet for det som håpes, legger et trygt fundament for håpet.

Troen om at Jesus kanskje kunne hjelpe, ble en tro på Jesus selv etter at han møtte Jesus og fikk føre hans eget ord og løfte. ”Gå hjem! Din sønn lever!” sa Jesus til ham. Tidligere hadde han handlet ut fra det mennesker hadde sagt om ham, nå handlet han ut fra det ordet og løftet som Jesus hadde talt til ham. Noe avgjørende viktig var skjedd på troens vei – kanskje troens viktigste skritt var tatt – å flytte over fra menneskers usikre ord til Jesu eget – til ham selv. (Sml. Det som står som avslutning på fortellingen om kvinnen ved brønnen: ”Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser,” Joh 4,42).

Den gryende troen er et risikabelt prosjekt – utrygg og famlende og vaklende. Men dersom en våger å gå til Jesus selv – selv om en vet at det ikke er noen garanti eller at en ikke kan komme med noe krav – så kommer vi allikevel. Embetsmannen i evangeliet hadde ikke noe annet valg. Han trengte et under. Og så opplevde han å bli møtt av en som har makt og myndighet over liv og død. Han fikk se hans herlighet og makt. ”Gå hjem! Din sønn lever!” Slik byder kun ham som er blitt autorisert av Faderen selv. En skaperordre. Ordet fra Gud. Ordet som var Gud. Og livet som var i ham og kom til oss med ham.
Så fikk embetsmannen bygge håpet på Jesu eget ord og løfte. Håpet fikk fast grunn.. Håpet ble til visshet. (Og jeg assosierer til nok en salme: ”Er Gud for meg, så trede meg hva der vil imot”, der det heter i siste verset: ”Den grunn hvorpå jeg bygger, er Kristus og hans død; i Kristi korsets skygger forsvinner all min nød. Der har jeg funnet livet, selv er jeg intet verd; hva Jesus meg har givet, gjør meg for Gud så kjær.”)

Troen hviler på Jesu ord og løfte – ja på ham selv og hans fullførte frelsesverk.

Og da fremsetter jeg den tredje og siste tesen for i dag om troens håp og visshet:
Den befestede troen er trygg i sitt håp.

For den som kjenner Jesus og har erfart hans kjærlighet og makt, gjelder det uansett: Den befestede troen er trygg i sitt håp!

Med en befestet tro gikk embetsmannen hjem og med enn bekreftet tro kom han hjem. Underveis hadde han fått klar beskjed om at det han trodde på, hadde hendt; eller snarere, den han trodde på, hadde oppfylt sitt løfte. Jesus var å stole på. Jesus var troverdig. Da, står det, da kom han til tro sammen med hele sin familie. Et nytt under var skjedd. Enda mer skjellsettende enn det første. Troens under. Den troen som er full visshet om det som håpes, sikkerhet om det som ikke sees. En trygg tro og et sikkert håp fordi han nå ikke bare hadde hørt om, men nå også selv hadde erfart, Jesu makt. En tro som fortsetter å håpe selv om en ikke ser. Et håp som venter enda større ting fra Gud. Et håp som aldri tar slutt selv der døden etter hvert må komme for hver og en av oss i den timen Gud kaller oss hjem. For om vi lever eller dør, hører vi Herren til!

Dette er ikke enn triumfalistisk tro, ikke en fullt ferdig tro, men tro i vekst, en tro på vei mot større ting. Mot nye erfaringer – i glede som i sorg.