Arkiv Prekener:

Lenker:

 

2.s. etter Trefoldighet

Luk 19,1-10

av Asle Ambrosius Dingstad

I dag handler evangeliet om den lille mannen som er det store forbildet – om Sakkeus, overtolleren, som så gjerne ville se Jesus og som fikk et uventet og konsekvensrikt møte med Jesus.

Eller gjør det egentlig det? Jeg mener, handler evangeliet om Sakkeus og hans møte med Jesus? Handler det ikke heller om Jesus som søker Sakkeus, oppsøker ham og arrangerer et møte med ham som skulle bli avgjørende for Sakkeus i tid og evighet?

Det blir vel det samme, sier du, det avgjørende er vel at de to virkelig møtte hverandre, at det ble et møte mellom dem som fikk slike store og gode konsekvenser. For så vidt! Og allikevel ikke helt det samme. For det siste er en forutsetning for det første, og det første er en konsekvens av det siste. Her er det avgjørende viktig at vi starter i den riktige enden – først da blir det et evangelium som ikke bare handler om Sakkeus, men om dere og meg – så vi også skal bli frelst og bli reddet fra Guds vredes dom. Uten at Jesus søkte ham, hadde Sakkeus søkt forgjeves. Uten at han var blitt sett av Jesus der han satt skjult mellom grenene i morbærtreet, hadde Sakkeus blitt sittende der, helt til han kunne gli ned på bakken, forhåpentlig vis uten at noen så ham etter at flokken hadde gått forbi og plassen igjen var øde. Uten at Jesus hadde kalt ham ved navn og ropt ham ned fra utkikksposten, hadde han, som vanlig, gått alene hjem til sitt hus. Uten at Jesus hadde vist ham en slik overraskende og uhørt oppmerksomhet, hadde han forblitt en ensom kjeltring resten av sitt liv. Og jeg vil legge til en ting til – noe som er avgjørende for alle møter mellom mennesker og Jesus, om de foregår her eller der: Hadde ikke Jesus tatt på seg syndene våre og båret dem til korset for vår skyld og gjort fyldest for alle våre overtredelser ved å lide og dø for oss, ville ikke frelsen ha kommet verken til Sakkeus sitt hus eller noen andres.

Forstår dere hva jeg mener? Skjønner dere at evangeliet alltid handler om Jesus – hva han har gjort og fortsatt gjør for oss når han søker oss opp, kaller oss ved navn og tilsier oss syndenes forlatelse og gir oss fullkommen frelse?

Det er slik fortellingen om Sakkeus slutter: ”Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som var fortapt, og frelse det.” Og der evangeliet slutter, der må vi begynne. Vi må fokusere – som det så fint heter nå til dags – vi må fokusere på Jesus, feste øyenene på ham som led og døde for oss, så vi blir frelst.

Alle tre lesningene i dag handler om hvem Gud er og om hans nåde og utvelgelse. Og de taler samstemt. Fra Femte Mosebok hører vi om hvordan det gikk til at Israel ble Guds eiendomsfolk. Det har nok mange lurt på hvorfor akkurat de skulle bli utvalgt og spille denne skjebnesvangre rollen i Guds frelseshistorie – en rolle som Guds skje lov ikke er slutt ennå. For Gud har en fremtid for dette folket som den fremste jøde av alle, Jesus selv, sier har harde hjerter og er sene til å tro. Når Gud har ført sin plan til endes, skal sløret som ligger over øynene deres tas bort og de skal se ham som kastet øynene på dem helt fra begynnelsen og som heller ikke i dag har tatt øynene fra dem, men kaller dem ”min øyesten”. Og de har nok også selv mange ganger underveis stilt seg dette spørsmålet: Hvorfor akkurat vi? Hvorfor ble dette vårt folks dramatiske skjebne? I Bibelen står det, som vi hørte, at det var av ren nåde, fordi Gud hadde godhet for dem. Gud valgte dem ut, ikke fordi de var større enn andre folk, eller fordi de hadde andre kvaliteter som pekte dem ut. Nei, de var de minste av alle folkene. Og de var i nød og stor fare. Derfor valgte han dem ut som sitt eiendomsfolk og fridde dem ut av trellehuset i Egypt. Og slik gikk det og slik ble det hele veien igjennom. Om folket viste seg uverdig sitt høye kall, måtte de lutres og renses på nytt. Men hele veien var det også slik: Om de var troløse, var han hele veien trofast, for han kunne ikke fornekte seg selv.

Når så Jesus handler som han gjør i evangeliet vårt i dag, når han søker og oppsøker og besøker denne lille mannen som på ingen måte kvalifiserte til hans gunst, men tvert imot i sitt liv og levnet hadde vist at han sto utenfor det gode selskap både i menneskers og Guds øyne, når Jesus så blant alle disse langt bedrestilte og fromme menneskene som sto rundt allikevel kastet sine øyne på Sakkeus og brukte sin dyrebare tid nettopp hos ham, da handler Jesus på samme måte som Guds selv. Ja, ikke bare det, han representerer Gud, og ikke bare det, han er selv Gud og handler guddommelig og gir ham del i frelsens gaver. Når Jesus ser, er det Guds øye som faller på Sakkeus. Når Jesus taler, er det Guds stemme han hører. Når Jesus gjester huset, er det Guds herlighet som opplyser rommet. ”I dag er frelse kommet til ditt hus… for Menneskesønnen har kommet for å oppsøke det som var fortapt, og frelse det.”

Går vi så til 1 Korinterbrev og hører hva Paulus minner de troende der om, hører vi det samme evangelium: ”Brødre, tenk på hvem dere selv er, dere som ble kalt: Ikke mange vise, menneskelig talt, og ikke mange med makt eller fornem ætt. Men det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Det som regnes som svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme.. Det som står lavt i verden, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe, for at ikke noe menneske skal rose seg overfor Gud. Dere er hans verk ved Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, for at den som roser seg, skal rose seg av Herren.”

Så handler det altså her ikke først og fremst om Sakkeus sitt møte med Jesus, men Jesu møte med Sakkeus. Dette er mer enn flisespikkeri. Det er selve evangeliet. ”Dere har ikke utvalgt meg,” sier Jesus et annet sted til disiplene som fulgte ham, ”men jeg har utvalgt dere og satt dere til å bære frukt, frukt som varer.”

Men handler det så ikke om Sakkeus allikevel? Jo, det handler i høyeste grad om ham personlig – slik det handler om alle mennesker Gud har skapt. Og det handler også om hva Sakkeus gjorde, hvilke initiativ han tok. Han hadde selv ansvaret for sitt liv – slik vi har det for vårt. Om initiativet er Guds, kan vi ikke sitt med hendene i fanget og vente på at noe vidunderlig skal skje. Vi må komme oss på bena og begynne å vandre (troen sitter faktisk i bena; begynner i hvert fall der). Vi må ta på alvor vår lengsel og vår opprinnelse – alle erfaringer vi gjør som minner oss om vår gudbilledlighet og vårt høye kall. Vi må komme oss i posisjon, slik at vi gir oss selv en mulighet. Og når noen roper navnet vårt, og sier ”kom ned” (kom ned fra stores stå; kom ut fra skyggen; kom ut fra hjemmestedet ditt der du skjuler deg; kom hit til meg med deg selv og livet ditt og følg med meg hjem), ja da må det lille du har av tro vise seg i lydighet. Du må våge å ta ham alvorlig, ta hans kall alvorlig, følge ham der han går – våge å være en disippel også når det koster ditt gode navn og rykte, koster deg omdømmet ditt, koster deg penger og andre offer. Det er ditt ansvar hele veien.

Men husk at noe er viktigere enn det du finner på å gjøre. For dypest sett er det slik: Når vi søker Jesus, når vi gjerne vil se ham, er det alltid fordi lengselen er skapt av Gud selv på forhånd. Derfor søker vi ikke i blinde. Vi er allerede sett. Når vi våger vårt gode navn og rykte og setter vår stolthet til side og tar sjansen på å bli til spott og spe i menneskenes øyne er det fordi det finnes en dårskap som er visere enn menneskers visdom og denne dårskapen som er Guds egen er det verdt å dumme seg ut for. Når vi tar sjansen på å stille oss der Jesus går forbi, når vi våger oss til gudstjeneste der han har lovet å være tilstede i Ord og sakrament skal vi vite at han holder ord og kommer som han har lovet. Han er selv til stede og kaller på oss. Det gjelder derfor å være der når han kommer, stille oss i posisjon der vi vet han kommer forbi. Når vi våger oss ned fra tribunen, fra tilskuerbenken, og begir oss frem til alteret, er det fordi han først har kalt oss ved navn og sagt at vi er hans. Når vi våger oss ut fra gjemmestedene våre og taler åpent ut med ham om vår synd, er det fordi han er den eneste som ikke fordømmer oss fordi han selv har tatt dommen i vårt sted. Og når vi forteller ham om vårt gode forsett og våger oss inn på helliggjørelsens smale vei, er det fordi han har kalt oss og fortsatt kaller oss et hellig folk fordi han selv er hellig og vil oppdra oss i hellighet. Når jeg kaller helliggjørelsens vei – det å bestemme seg for å endre livsstil, til å bli et bedre menneske, til å gjøre gode gjerninger – for en smal (og jeg vil legge til, en farlig) vei, er det fordi den så lett kan føre oss inn i selvgodhet, stolthet og fariseisme. Derfor hadde vi ikke våget å begi oss inn på den veien, hvis vi ikke visste at Jesus var der også og viste oss veien, han som ikke bare er vår rettferdighet, men også vår helliggjørelse og forløsning. ”For vi er hans verk, skapt i Jesus Kristus til gode gjerninger, som han har lagt ferdige for oss for at vi skulle vandre i dem.”

Slik er det. Og slik må det være.

Til ære for Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet.

Amen.