Arkiv Prekener:

Lenker:

2. søndag etter epifania

Joh 4,4-26

av Asle Ambrosius Dingstad

Møtet ved brønnen

Mye tyder på at møtet ved brønnen ikke var så tilfeldig som det kan synes. Reiseruten, tidspunktet og stedet hvor det skjedde kan tyde på at det hele skjedde etter et guddommelig forsyn. Ofte er det slik når et menneske møter Jesus. Det som synes tilfeldig, er del av en skjult plan. Jesus tar selv initiativet, velger tid og sted for å møte et menneske der det er og føre det dit han vil. Det er et slikt møte vi hører om i dag.

Møtet ved Jakob-brønnen er kanskje det fineste eksemplet i hele Det nye testamente på hvordan Jesus møter et menneske og samtaler med henne. Han tar selv initiativet, og skritt for skritt fører han henne videre og utvider både perspektivet – fra det kjente til det ukjente, fra det hverdagslige til det sakrale og fra fornektelsen til åpen erkjennelse og befrielse.

”La meg få drikke,” slik åpner han samtalen. Naturlig, siden han var trøtt og sliten etter en lang vandring. Men i denne åpningsreplikken gjør Jesus noe mer. Han bekrefter hennes verdi som menneske. Ikke bare at han som mann – mot tidens skikk – henvender seg til en fremmed kvinne, men han gir henne verdi i det han ber henne om en tjeneste. Hun har noe han trenger. Hun har noe å gi ham. Hun kan noe som han trenger. Når Jesus møter et menneske bekrefter han dets verdi som skapt i Guds bilde, et menneske som ikke bare er et objekt eller en vare, men et subjekt som kan gi og som kan elske og bety noe for andre. Når Jesus møter oss er det for å bekrefte oss i det vi er som mennesker, for å knytte an til det sant menneskelige (om det er aldri så ødelagt) og for å befri og fullkommengjøre det.

”La meg få drikke!”

Kvinnen er i første omgang lett avvisende og heller litt ironisk. Hva kan det komme av at denne fremmede mannen mot alle regler er interessert i en samtale med henne? For det første er hun altså kvinne – og for det andre en samaritaner og dermed og betrakte som uren. Hva kan han være ute etter? Så må det en holdningsendring til for at samtalen skal føres videre på en god og tillitsfull måte. Først ber Jesus henne om hjelp – det er noe hun kan gi ham. Så åpner han en ny dør. Han antyder at det er noe han kan gi henne – noe hun trenger mer enn noe annet. ”Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.” Jesus har noe hun lengter etter – noe som svarer til hennes dypeste behov. Han er den egentlige giveren – ikke vi. Skal vi komme videre – ikke bare i samtalen – men i livet som mennesker, må det skje en mentalitetsforandring hos oss. Vi må åpne oss for det han har å gi. ”Kjente du Guds gave…da hadde du bedt ham…”

Vi kjenner visst til denne motstanden mot en slik erkjennelse vi også. Den litt overlegne posisjonen – den lille kritiske distansen – motviljen mot å la ham komme for nær – den spørrende holdningen som avslører mistilliten i oss – hva er det med Jesus som gir ham rett til å komme oss nærmere inn på livet – som gir ham rett til å trå inn i vårt personlige liv og utfordre oss på dypet av vår personlighet. Hvem er han egentlig?

”Du er vel ikke større enn vår stamfar, Jakob?” Spør hun – eller påstår hun det? Øyner vi en tvil? En usikkerhet? En åpning? En mulighet for at hun står overfor en som er større – en som sprenger grensene for hva hun har kjent til inntil nå?

Jesus griper anledningen. Han trenger ikke mer enn en liten revne i den sikre og polerte overflaten for å komme videre i samtalen. ”Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen.” Han sier vel ikke mer enn en selvfølgelighet. Og allikevel er det en dobbel bunn i det han sier. Noe vi gjenkjenner og må erkjenne sannheten i. Intet menneske kan drikke seg utørst for alltid. Vi trenger stadig påfyll. Men ikke bare mer av det kjente. Vi kjenner en tørst som ikke lar seg tilfredsstille med stadig påfyll av vann. En tørst midt i oasen. En lengsel som ikke kan møtes med det som er prøvd før. En tomhet som ikke kan fylles av det som er skapt. Bare av Skaperen selv.

”Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste…”

Vannet som Jesus taler om, kommer fra kilder utenfra. Fra kilden, som er Gud selv. ”Hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys,” synger salmisten av egen erfaring. Også profeten vitner om det samme i sin anklage mot folket: ”For to onde ting har mitt folk gjort: De har gått bort fra meg, kilden med det levende vann, og de har hogd seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.”

Hos Jesus bryter kilden frem. Frelsens kilde. Ordet som skaper liv. Dåpens vann som renser fra synd. Nattverdens gave som slukker både hunger og tørst.

Mennesket er skapt med en tørste og en hunger som ikke kan fylles av det skapte, bare av Skaperen.

Men kvinnen er fortsatt bundet til det ytre planet. Og allikevel røper hennes bønn til Jesus at hun har begynt å ane skjulte hemmeligheter – en annen virkelighet – ikke i motsetning til den skapte, men i dypet av virkeligheten selv. ”Herre, gi meg dette vannet, så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å komme hit og dra opp vann.”

For å komme videre, ber Jesus henne om å gå og hente mannen sin. En merkelig manøver, kanskje, og allikevel nødvendig for å komme videre. Livet må inn i samtalen for at samtalen skal bli virkelig og forpliktende. Mennesket må utfordres i sin moralske status. Det er da det begynner å brenne under føttene hennes. ”Jeg har ingen mann,” svarer hun og forsøker seg på en løgn. Men blir avslørt – grundig og usentimentalt. ”Med rette sier du at du ikke har noen mann, for du har hatt fem menn, og den du nå har, er ikke din mann. Der snakket du sant.”

”Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss…”

Jesus lefler aldri med et menneske. Han stadfester alltid Guds lov. Han er ikke kommet for å avskaffe loven, men for å oppfylle den. Når han møter et menneske, avdekker han alltid menneskets skjulte synd. Det nytter ikke å nekte. Fornektelsen stenger veien videre. Bekjennelsen åpner for nyorientering. Avsløringen av hvem han er, henger nøye sammen med avsløringen av oss selv.

”Herre, jeg ser at du er en profet,” sa kvinnen. Nå er det hun som tar tak i samtalen og fører den videre. Intuitivt forstår hun at det går an å tale med Jesus om livets dypeste spørsmål – om Gud – om religion – om tro. Fordi han har bekreftet henne i hennes menneskelighet og talt sant om hennes livsførsel, har hun fått tillit til ham også på det åndelige planet. Så formulerer hun et grunnleggende problem for troen – ikke mindre aktuelt i dag, i et mylder av forskjellige religiøse uttrykk og religionssurrogater: Hvor skal Gud tilbes – og på hvilken måte?

”Våre forfedre har tilbedt Gud på dette fjellet, og dere sier at Jerusalem er det stedet hvor en skal tilbe.” Underforstått: Hvor skal vi henvende oss for å søke Gud? Hvor er han? Og hvordan skal han tilbes?

Jesus avviser ikke spørsmålet. Han avviser verken at Gud skal dyrkes og tilbes, eller spørsmålet om hellige tider og steder. Sann gudsdyrkelse krever kultiske ordninger og uttrykk. Men selve forutsetningen er at alteret reises på stedet der Gud har åpenbart seg – slik han hadde åpenbart seg for Jakob ved denne brønnen og slik han hadde åpenbart seg for Abraham på Sion der tempelet var bygd.

Men hvor er så det? Hvor skal vi reise vårt alter? Hvor skal vi forrette våre gudstjeneste? Sammen med denne kvinnen spør også vi – og alle mennesker som søker Gud.

”Det kommer en tid, ja den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet,” sier Jesus. Hvilken tid er det han snakker om? Det er frelsens tid. Tiden da Guds rike bryter seg inn i verden ved det evangeliet som blir forkynt om Jesus. Han er selv Guds tempel – stedet hvor Gud åpenbarer seg – stedet der Gud selv er fullt og helt til stede. Å tilbe i ånd og sannhet er å tilbe Faderen, ved Sønnen, i Ånden.

”Jeg vet at Messias kommer,” sier kvinnen, ”og når han kommer, skal han si oss alt.” Jesus sier til henne: ”Det er jeg, jeg som taler til deg.” Det er jeg! Jeg er! Jeg er den som er. Jahve.

Så er det ditt Jesus vil føre oss – like inn i Treenighetens mysterium. Jesus er ikke bare større enn Jakob. Han er ikke bare en profet. Han er Gud selv – og livets kilde. ”Hos deg er livets kilde. I ditt lys ser vi lys.”

Kjære medkristne! Vi kan feire gudstjeneste hvor som helst i denne verden. Vi er heller ikke avhengig av fine kirker og praktfulle gudshus (selv om vi mer enn gjerne skulle hatt det!). Vi kan feire messe hvor som helst. Men ikke med hva som helst! Bare der evangeliet lyder om Jesu fullbrakte offer – og bare der denne offergaven er tilstede mellom oss i brødet og vinen som er hans hellige legeme og blod – bare der Ånden hvisker i hjertene våre at vi for hans skyld er Guds barn – bare dere tilber vi Gud i ånd og sannhet.

”Ånden og bruden sier: ”Kom!” Og den som hører, skal si: Kom!” Og den som tørster skal komme, og den som vil, skal få livets vann for intet.”