Arkiv Prekener:

Lenker:

2. søndag i advent

Luk 12,35-40

av Tom Hængsle

Vi har kommet inn i adventstemningen, den gode, varmende følelsen av at det nærmer seg jul. Julefred, julefest, juleferie. Og så går en i kirken andre søndag i advent, midt i lysmessenes høysesong. Og hva får en høre? At Jesus skal komme igjen. Som en tyv om natten. I den time vi ikke venter. Om Herrens dag som profeten Joel kaller den store og skremmende. Da den gamle jord skal gå under.

Er det noen mening i slikt? Å tale om at jord og himmel har en ende, en slutt, nå når vi nettopp ser fram til en repetisjon av gamle, gode gleder? Nå når årets sirkel er i ferd med å få sin faste, visse, velkjente avslutning. Er det mening i å tale om en kommende dom og krise nå når vi alle lengter etter den beste av alle kvelder? Er det mening i slikt?

Aldri har det bedre mening. ”Spenn beltet om livet og hold lampene tent,” sier Jesus. Det er ikke sant at alt gjentar seg. Det er ikke sant at alt går i ring. Det er ikke sant at det alltid kommer en kveld da du kan slappe av og koble ut. Tiden går ikke i ring. Tiden går mot et mål: Menneskesønnen kommer for å dømme levende og døde; alt det gamle skal gå under, og det helt nye og ukjente skal begynne.

Dette er Jesu budskap. Dette er kirkens tro.

Å vente på barnet i krybben uten å vente på ham som skal komme i skyen, er bare tom sentimentalitet. Å tilbe barnet på Marias fang er å bøye seg for ham som holder verden i sine hender og kommer igjen for å kreve oss til regnskap.

Hvordan skal vi vente på ham? For å svare fyldestgjørende på det, må jeg gå tilbake til premissene for tjenernes ansettelse. Hvordan kom de inn i huset og fikk sin tjeneste der? Det var Herrens suverene avgjørelse. Og ut fra hvilke kriterier? Hvilke forutsetninger?

Vi får en antydning om det ved å se på hva som skjer når han kommer tilbake. Det stod: ”Han skal spenne beltet om livet, la dem gå til bords og selv varte dem opp.” Det fullendte Guds rike beskrives som en tilværelse der vi blir betjent av Kristus selv.

Men det er ikke bare endemålet som kan beskrives slik. Slik er også inngangen til Guds rike her på denne jord. De som en gang skal få sitte bords hos Ham sammen med Abraham, Isak og Jakob, det er de som han fikk betjene i denne tidsalder.

Jesus sa om seg selv: ”Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge.” (Matt 20,26) Å være en kristen er å bli betjent av Jesus. Det er det vi lever av. Ellers vil kirken dø. Han la grunnlaget for vårt medlemskap i Guds rike da han led, døde og oppstod. Han overrekker oss dette medlemskap og holder oss fast i det ved sine nådemidler: ordet og sakramentene. Å være en kristen, det er å være betjent av Jesus.

Og når han kommer i sin herlighet på den ytterste dag, da når hans tjeneste for oss sin fullendelse. Skal vi da være blant de lykkelige tjenere som blir vartet opp av Herren ved den store nattverd i Guds rike, da må han få slippe til allerede her og nå. Vi må leve med ham i bønnen, ordet og sakramentene.

Hva gjør vi mens vi venter? Vi lar oss betjene av Jesus. Og: vi tjener ham.
Å være en kristen er å bli betjent av en frelser. Men det er også å vite at en har en herre over seg. Den Herren eier jorden vi bor på og lever av. I ventetiden skal vi leve som Guds forvaltere.

På spørsmål fra Peter forklarte Jesus lignelsen slik: Luk 12,42-43 ” Hvem er en tro og klok forvalter, en som herren betror oppsynet med de andre tjenerne, så han skal gi dem mat i rette tid? 43 Det er den tjeneren som herren finner i ferd med dette når han kommer tilbake. Lykkelig er han!”

Vi skal forvalte både skapelsens og frelsens gaver til beste for vår neste. Og tross motgang og ulykker, tross krig og forurensning, tross hat og ondskap, skal vi ikke miste motet. For vi vet at han kommer igjen og setter alle ting i stand. Det er ikke nytteløst å kjempe for en bedre fremtid.

Når Jesus snakker om å være våkne, tror jeg han mener noe slikt som at: Dere skal holde på med det jeg har lært dere. Bli ikke sløve, så dere glemmer det. Dere kan prøve å skape fred, dere kan hjelpe syke, dere kan trøste dem som sørger, dere kan hjelpe dem som sulter, dere kan forkynne evangeliet om meg. Som vi skal synge til slutt i dag (NoS 733):
Noen må våke i verdens,
Noen må tro i mørket,
Noen må være de svakes bror,
Gud, la din vilje skje på jord!
Hjelp oss å følge ditt bud.

Noen må bære en annens nød,
Noen må vise mildhet,
Noen må kjempe for andre rett.

Og så i det siste verset, det som gir mening og håp til vår gjerning:
Herre, du våker i verdens natt,
Herre, du bor i mørket.
Herre, du viser oss Kristi dag!

Mens vi venter, arbeider vi. Vi planter våre epletrær. Vi prøver å holde det onde i sjakk. Vi vitner om evangeliet om Guds bankende, varme hjerte. Alt mens vi roper til himmelen, på vegne av hele skapelsen som sukker og lengter etter forløsning og fornyelse (Rom 8,22-23). Vi roper den gamle kirkens rop: Marana, ta. Du vår Herre, kom! (Åp 22,20; 1 Kor 16,22)