Arkiv Prekener:

Lenker:

1. søndag etter epifania

Joh 1,29-34

av Asle Ambrosius Dingstad

La meg i dag begynne prekenen med å si at jeg både er glad for og stolt av at vår menighet har Johannes Døperen som skytshelgen. Det er ikke slik at vi bare har tatt et navn og kaller oss St Johannes Døperen menighet. Det var tvert imot bevisst og gjort etter en nøye vurdering. Med vår bakgrunn fra Den norske kirke – der de fleste av oss hadde hørt til – gav det mening å ta navnet etter denne profetskikkelsen som hadde forlatt den etablerte religiøse eliten ved tempelet i Jerusalem og begitt seg ut i ørkenen for å søke Gud. Avkledd de religiøse gevanter og frasagt seg de etablertes privilegier, finner Johannes sin plass og befester sitt kall som forløperen – som røsten fra ødemarken som kaller til bot og omvendelse. Slik ble han opphavet til en vekkelse og fornyelse som rystet både templet og tempeltjenesten i sine grunnvoller og førte folket inn på frelsens vei. Fornyelsens kilder brøt frem nettopp i ødemarken – i stillheten – i ettertanken og meditasjonen over De hellige skriftene. Og han ser det han ikke hadde sett før – og hører det han tidligere ikke visste.

Slik ble han en magnet som dro mennesker til seg. Folk strømmet til ham fra byene omkring for å høre ham og for å bli døpt av ham. Og midt i det hele – midt i alt det fantastiske han ble et redskap for – trekker han seg tilbake når tjenesten er gjort og viker plassen for Ham som nå kommer inn på arenaen og overtar. Og Johannes Døperen gleder seg når det skjer, som brudgommens venn som ser at brudgommen får sin brud. ”Denne gleden er blitt min, fullt og helt,” sier han.

Er det noe rart at jeg er glad og stolt over at menigheten vår har et slikt forbilde – at vi slik får speile oss i ham og hente vår identitet, vårt kall og vårt oppdrag fra Døperen Johannes!

I dag lærer han oss flere ting om det å være menighet i dette perspektivet.

For det første det helt grunnleggende kallet for enhver menighet: Å peke på Jesus. ”Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd!” Johannes er i kirkekunsten utstyrt med en lang høyre pekefinger – ikke først og fremst for å løfte den slik og si ”fy,fy!” som et advarende tegn (det vil si, han kunne være ramsalt nok i sine advarsler mot synd og frafall). Men først og sist for å peke på Jesus – på Ham alt dreier seg om. For å peke Ham ut for menneskene som den ene som har sannheten og retten på sin side, men også nåden og rettferdigheten. Å samle mange mennesker er ikke det viktigste, å skape store religiøse bølger er ikke det viktigste, å telle antall medlemmer er ikke det viktigste. Det viktigste er å peke på Jesus – peke ham ut som den eneste som kan frelse verden og den enkelte. Det er kirkens kall – å være et Kristus-tegn i tiden, slik at mennesker får se hvor de skal gå og hvem de skal tro på. Mange mennesker har blitt skuffet over kristne mennesker og over kirken – og sikkert med god grunn mange ganger. Kanskje fordi vi ikke maktet å peke den riktige veien – ikke på oss selv, men på Ham. At det ikke var vi som forvaltet sannheten – men Han. At det ikke var vi som representerte nåden – men Jesus. At vi ikke var mennesker som allerede hadde vårt på det tørre, men at vi var syndere som sammen med dem søkte inn til synderens venn. Måtte vi lære av Johannes Døperen – måtte vi lære av det vi selv sier når hostien løftes så vi alle ser og presten sier: ”Se der Guds lam som bærer verdens synd”; og vi så svarer på Johannes-måten: ”Herre, jeg er ikke verdig til at du går inn under mitt tak, men si bare et ord, så blir min sjel helbredet.”

For det andre lærer Johannes oss i dag hva som er grunnen under vår tro – hva som er det helt spesielle med Jesus som gjør at vi får høre til i kirkens fellesskap. Jesus er ”Guds lam, som bærer verdens synd”. Under våre liv som kristne ligger forsoningens hemmelighet. Det er båret frem et offer – en gang for alle – som gjelder til alle tider og under alle forhold. Et offer som gjør alle andre offere unødvendig – ja ikke bare unødvendig, men gudsbespottende.
Johannes taler med hele Det gamle testamentet som resonansbakgrunn. Lammet som ble slaktet påskenatt og blodet som ble strøket på dørkarmene så folket ikke ble drept av Faraos soldater. Syndebukken som ble sendt av sted ut i ørkenen med folkets synder. Alle de blodige ofrene som ble båret frem daglig i tempelet, både som påminnelse om syndens alvor og om behovet for soning og forsoning. Alt dette klinger med når Johannes peker Jesus ut for oss som selve lammet – ikke et hvilket som helst lam – men Guds lam – utvalgt av Ham selv for å ta et endelig oppgjør både med verden og med seg selv. ”Det var Guds vile,” skriver apostelen Paulus, ”å la hele sin fylde ta bolig i ham, og ved ham forsone alle ting med seg selv, alt i himmelen og på jorden, da han skapte fred ved hans blod, på korset.” (Koll 1,19-20)
Dette er kirkens oppgave og plikt å fastholde og forkynne. Kristendom er ikke for pyser. Heller ikke få åndelige finescmeckere eller for slike som søker sitt eget. Det er simpelthen blodig alvor. Under vår tro – som selve grunnfjellet – ligger et fullbrakt offer som har forsonet verden med Gud og som venter på at vi lar oss forsone med ham ved å feste blikket på Lammet – og ”dets vunder og sår”.
Skal vår forkynnelse bære i seg noe av Johannes-kraften, må vi også tale med Det gamle testamente som bakgrunn og våge å tale klart om både den forsoningen som er gjort og den forsoningens tjeneste som ennå gjenstår ved å kalle mennesker til oppgjør og nytt liv.

Det er også en tredje ting Johannes Døperen lærer oss i dag om det å være menighet. Han ber oss – om enn indirekte – å bevare underet og undringen, så vi ikke forskusler kirkens skatter ved spissfindig snakk og menneskelige tankekonstruksjoner. Hør hva Johannes sier om Jesus som han har pekt ut som lammet: ”Etter meg kommer en mann som er kommet foran meg, for han var til før meg. Jeg visste ikke hvem han var, men for at han skal bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vann.” Jeg hadde nær sagt, sånn kan det også sies, når en selv ikke helt begriper det hele: ”Etter meg kommer en mann som er kommet foran meg, for han var til før meg!” Jesus bærer på en hemmelighet som ikke kan forklares eller forstås fullt ut. Han var, før han kom! Vi hører gjenklangen fra Johannes-prologen: ”I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud… Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.”
Kirken skal ikke forklare underet – enn si bortforklare det. Kirkens oppgave er med Johannes å vitne om det – verne om det og bøye seg for det i tilbedelse og hellig undring. Tale om det, så langt det er mulig, men vite når det er nok. Folk er lei av prat – av forklaringer, av for mange ord. Ikke for ingen ting søker moderne mennesker gjerne til kirkerommet når det ikke skjer noe der, men hvor de bare kan være, se lyset over tabernaklet og finne roen for Guds ansikt.

En siste ting lærer Johannes oss i dag. En kirke uten Åndens gave forfaller raskt til et religiøst apparat. ”Han du ser Ånden komme ned og bli over, han er det som døper med Den Hellige Ånd,” sier han. Selv Jesus ble utrustet med Helligånd da han ble døpt av Johannes i Jordan. Han som fra evighet er ett med Faderen og Ånden, ble som menneske, som en av oss, utrustet med Helligåndens ordinasjonsgave for at vi ved ham skal få del i Åndens gave og ha barnekår hos Gud. Han du ser Ånden komme ned over og bli over, han er det! Den menigheten du ser Ånden komme ned og bli over – den er det! Det gjelder Ham – og det gjelder oss. Og i samfunnet med ham er Åndens gaver også våre. Gjennom dåpen og krismeringen utrustes vi til tjeneste. Slik er vi som kirke avhengig av Åndens gave – for å utføre og fullføre vårt kall som kirke i verden. Derfor ber vi om Åndens nærvær når vi samles rundt nattverdbordet. ”Amen, ja kom, du Hellige Ånd!”

La oss be!
Himmelske Far! Vi takker deg for Johannes Døperen – for at han pekte ut Jesus for oss som din Sønn og Lammet som bærer verdens synd. Og vi ber deg for Jesu skyld om Åndens gave og Åndens kraft så vi kan bære navnet vårt med rette og være en menighet etter Johannes sitt forbilde. Amen.

Men hvorfor er det så mørkt i denne verden? Hva er årsaken til all denne synd og nød vi registrerer rundt oss og som trenger seg på oss?
Guds ord gir oss svaret: Verden er underlagt fiendemakten. Denne verden som er Guds verden, er okkupert av Guds motstander. Mørkets fyrste har rykket inn med hele sin hær.
Kan verden være annet enn mørk?
Kan vi forvente annet enn krig og sult og død når mørkets fyrste har så mye makt?
Kan vi forvente annet enn at mennesker søker stadig nye former for synd - på sin flukt bort fra Gud?
Ja, sier Guds ord! Vi kan vente noe annet. Lyset skinner i mørket! Jesus Kristus er kommet som vår befrier. Lyset er tilstede i denne mørke verden: Det lys det er tale om er Jesus, Han som er verdens lys! JEG ER VERDENS LYS, sier Jesus om seg selv. Og dermed har han presentert seg selv.
Det finnes et lys i verden, nemlig Jesus.
I en salme vi synger, lyder det:
Kristus er verdens lys -
Han og ingen annen.
Født i vårt mørke
Født som bror blant brødre.
Når Han er nær oss er vår Far å finne.
Ære være Gud!

Dette er evangeliet:
Fordi Jesus er i vår verden er det mulig å finne veien til Gud.
Fordi Jesus er her er det lys i verden. Og dette lys seirer over mørket!!
Jesus er oppfyllelsen av den gamle spådommen hos Profeten Jesaja (9.2)
Det folk som vandrer i mørket,
får se et stort lys;
over dem som bor i skyggelandet,
stråler lyset frem.

Dette har skjedd. Lyset er kommet. Lyset skinner i mørket. Jesus er her med fremtid og håp!!
For ekteskapsbrytere og alle andre syndere. Derfor skulle vi se mye på Jesus slik vi ser Ham i Ordet og i det kristne fellesskapet.
Når vi samles til gudstjeneste tenner vi lys. Lyset minner oss om at Kristus er verdens lys. I det himmelske tempel skal det være slik at det ikke blir behov for lys av lampe eller av elektrisitet. Jesus vil fylle alt med sin herlighet. Han er lyset!!
Fra gammelt av symboliserte alterets to lys loven og evangeliet, og nettopp slik er det; ved lov og evangelium er Guds ord tilstede for å rettlede oss på frelsens vei.
Vi trenger lovens klare tale for vår livsførsel.
Vi trenger evangeliets glade tone for å tro oss frelst.

Salmisten synger:
Ditt ord er en lykt for min fot
og et lys på min sti.
Dette er sannheten!!
Ingen trenger å være fange i mørket. Slik var det med kvinnen. Slik er det for oss alle. Vi har jo ordet, Guds klare ord som veileder oss til sannheten - som frelser og frigjør fra mørket.
Jesus er dette ordet. Han er verdens lys!! Han er det ene lyset. Derfor er han ikke bare et lys av flere. Han er selve lyset for verden.
Mange regner med flere lys, og så trekker de frem: Islam, Buddhismen og hinduismen og andre religioner. Hvilket skal jeg velge, sier de. Er ikke alt like bra?
Mange lar seg forføre og forblir i mørket!

Kjære venner! Samme hva ditt mørke er, samme hva ditt hjerte rommer av dunkelhet og urenhet, bekymring og frykt. Kristus vil lyse for deg. Han vil rense deg. Han vil sette deg fri. Han vil ha deg på sin side. Han vil være på din side! Han vil vise veien. Han vil lede deg videre. Trygt.

Et nytt år ligger foran oss. Hva det rommer vet vi ikke. Vi vet at Jesus er med. Han er fremtidens Herre. Sammen med Ham går vi trygt. Han leder oss til Lysets Rike.

Kristi etterfølgere vandrer ikke i mørket. Selv om vi også fristes til syndige handlinger, må stride, lide, tvile, tynges av våre synder, forsømmelser og bekymringer, så vandrer vi ikke i mørket. NEI, vi hører lyset og dagen til.
Vi har Kristus i Ordet. Vi har samfunnet med de hellige. Vi lever bønnens liv. Vi fyller vårt sinn og våre hjerter med Guds gode ord. Vi har ordets lykt for vår fot og ordets lys på vår sti.
Den som lever i dette lyset. dvs. sammen med Kristus, lar alt i livet bestemmes av Kristuslyset. For lyset er ikke bare noe å se, men også noe å følge!!
Her er vi ved sakens kjerne. Kristus kaller oss til etterfølgelse - ut av mørket som er omkring oss og inne i oss.
Jesus sier:
DEN SOM FØLGER MEG SKAL IKKE VANDRE I MØRKET, MEN HA LIVETS LYS.

Når lyset skinner, må vi la det slippe til i våre liv. Mange, alt for mange stenger lyset ute. Noen trekker ned sine åndelige blendingsgardiner og vandrer omkring i sitt eget mørke.
Utenfor stråler lyset - som er Kristus.
Kristi kall gir håp for fremtiden.
I 1000 år har lyset fått skinne her i landet, men ennå er det mye mørke.
Lys er ikke noe vi får en gang for alle. Det er noe vi stadig mottar fra Jesus. Forutsetningen er at vi følger ham.
Lyset avdekker
lyset renser og befrir
og lyset gir gangsyn og kraft til vandringen

Hva betyr det så å følge Jesus? Jesus har selv sagt mye om dette. Et ord vi gjerne leser finner vi i Matt 16.24:
Den som vil følge etter meg, må fornekte
seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.

Å følge Jesus, verdens lys, er både nei og ja.
Nei til oss selv og mørkets krefter og JA til Jesus.
Når vi med vårt ja ved troen binder oss til Herren Jesus, når vi overgir oss til ham for å følge ham, da frir han oss fra livets dødsnød og fra trelldommen under mørkets fyrste.
Og så mottar vi fra Ham: liv og kraft og mot og glede - for vandringen mot målet sammen med Ham som kom og som kaller oss til fellesskap.
Han har presentert seg for oss som verdens lys.
Vi, hans etterfølgere skal representere ham i denne verden så mange kan se og bli frelst.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd
som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.