Arkiv Prekener:

Lenker:

1. søndag i advent

Luk 4,14-22

av Asle Ambrosius Dingstad

I dag – sier Jesus – i dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.

Tenk om det samme kunne skje i dag! Ikke på samme måte, riktignok, for dette var en helt spesiell situasjon da Jesus for første gang offentlig sto frem som Skriftens oppfyllelse og innhold. Senere møter vi Jesus igjen – etter oppstandelsen, der han går sammen med noen disipler fra Jerusalem til Emmaus – da han må irettesette dem for at de er så trege til å tro – og begynner å legge ut for dem ”det som står skrevet om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene”. Det dreier seg om det samme. De hellige skriftene er åpenbaringsbærere – ikke bare av hellig historie, av det som en gang var, men av han som er. Av han som kommer. Han som er den samme i går og i dag og til evig tid. Når tekstene leses og forkynnes, trekkes sløret til side og vi ser Jesus – hvem han er og hva han har gjort for oss. Ja mer enn det, skriftene er den måten Kristus kommer til oss på. Og prekenen er et nådemiddel som gir oss Jesus mens vi hører på – om vi da har ører å høre med.

Forstår vi så at det å komme sammen om lesningene og prekenen alltid er en fortettet handling, en troens mulighet, et hellig ansvar? ”I dag om du får høre Guds røst, må du ikke forherde ditt hjerte!”

Nesten som en motsats til dette eskatologiske, nesten feberhete ”i dag” hører vi om den gode vanen som fører oss til regelmessige besøk i Guds hus. For oss fra søndag til søndag gjennom hele kirkeåret. For Jesus fra sabbat til sabbat gjennom det jødiske feståret. ”På sabbaten gikk han etter sedvane inn i synagogen,” hørte vi. En god vane, spør du meg. Vanekristendom er ikke å forrakte – i hvert fall ikke når den får slike uttrykk som trofast kirkegang. Det å vende seg til alt fra barns ben av å gå til Guds hus. Kanskje ikke alltid med den samme forventingen om at noe skal skje, noe som kan forandre livsinnhold og livsretning. Noen ganger føles det kanskje mer som en tung plikt. Og allikevel bærer det til Guds hus. Og plutselig en dag – selv på en ganske vanlig søndag – skjer det som kan skje når Guds Ånd åpner skriftene og hjertene og skaper levende Kristus-tro.

Denne vanen var godt innarbeidet også i Nasaret. Ikke bare i snekkermesteren Josefs hus, men blant alle innbyggerne på dette avsides stedet i Galileas åser. Det er i seg selv forunderlig at denne lille landsbyen hadde en synagoge å samles i overhode. Det var slett ikke vanlig. Og når den store greske byen Sepharos lå bare noen kilometer unna med en stor og viktig synagoge, er det enda mer påfallende at beboerne i Nasaret hadde sin egen. ”Kan det komme noe godt fra Nasaret?” Var det noe spesielt med dette stedet? Kan svaret ligge i selve navnet? Lenge ble navnet forbundet med ordet nasareer (skrevet med s), en slags profetbevegelse med et sterkt puritansk preg. Ved en utgravning i havnebyen Cesarea har man imidlertid i nyere tid funnet en steintavle med noen slektsnavn på, blant annet nezrim (de som kommer fra Nazaret med zade (stum s). Hvilken betydning skulle nå det ha? Jo, ser vi nærmere på dette ordet finner vi at stammen utgjøres av det lille ordet nezr som betyr kvist eller skudd eller spire. Ringer det en klokke? Ordet kjenner vi igjen fra messiasforventingene hos profetene. Ganske særlig er det profeten Jesaia som virket under det babylonske fangenskap som bruker uttrykket som betegnelse for den lovede og etterlengtede Messias. ”Han skjøt opp som en kvist for Guds åsyn”, profeterer han, ”som et rotskudd av tørr jord”. Og jeg spør bare: Kan det forholde seg slik at dette håpet som ved hjelp av profetens ord hadde festet seg i sinnet der i utlendigheten er blitt ført med tilbake til landet av en slekt som på en særlig måte mente at de var bærere av løftet om Messias. Var ikke Josef av Davids ætt? Var det ikke fra denne stubben skuddet skulle spire frem? Så var navnet som de gav landsbyen sin kanskje ingen tilfeldighet? De gav den simpelthen navnet etter det håpet de brakte med seg og den vissheten de hadde om at en i deres slekt skulle være Messias – Davids sønn på Israels trone. Var det derfor de bygget en synagoge? Var det derfor de gikk med forventing til synagogen sabbat etter sabbat, i slektsledd etter slektsledd. Noe ganger kanskje av ren vane eller tradisjon – men allikevel, de kunne ikke slutte å lengte og drømme at noe vidunderlig skulle skje, for å låne ord av dikteren.

Er det forklaringen på den veldige oppmerksomheten som grep dem da Jesus tok profeten Jesaias rull og begynte å lese? Øynene deres hang ved munnen hans. ”De stirret spent på ham”, står det. Kanskje forstår vi ikke denne intense spenningen før vi leter litt mer i det tekstavsnittet Jesus leste ifra. Lukas siterer bare et par vers, men vi vet at lesningene under synagogegudstjenestene var mye lengre. Lenger nede i det avsnittet Jesus leste ifra står det: ”For liksom jorden lar spirene vokse (her har du ordet nezr igjen! Det må ha skapt sterke assosiasjoner), som en hage lar vekstene gro, slik skal Herren vår Gud la rettferdighet spire fram og lovsang lyde for alle folkeslag.” En spire skal vokse fram. Ikke rart at forventingene var strukket til bristepunktet da Jesus rullet bokrullen igjen og satte seg for å tale. Og Jesus skuffet ikke. ”I dag,” sa han, ”i dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på!” Og alle roste ham og undret seg over de herlige ord som kom fra hans munn. ”Er ikke dette Josefs sønn?” spurte de.

Det vil føre for langt å gå videre i denne skildringen av det som skjedde i Nasaret denne sabbaten og hvilke følger det fikk både for familien hans og for det som førte til et slags brudd mellom Jesu kjødlige familie og den nye familien han samlet omkring seg nede i sitt nye hjem Kapernaum nede ved Genesaretsjøen. Det ser ut til at bruddet ikke ble leget før ved Jesu kors, der hans mor og hans disippel ble ført sammen som en ny familie, en ny slekt, et nytt folk som bærer Messias-troen og Messias-håpet videre i verden. Håpet om frelse og tilgivelse. Om glede og fred. Om frihet og fremtid. Og fremfor alt om nåde! Dette folket – som vi er en del av – kalles fortsatt i dag i Midtøsten for notzrim – det kristne folket i verden. De som bærer troen i sitt navn – og som søndag etter søndag samles i hans navn for å feire at Ha n er kommet til oss og bor blant oss og går med oss inn i fremtiden.