18. s. e. trefoldighet

Markus 10,17-27

av Tom Hængsle

Jeg skulle ønske det hadde vært flere slike mennesker som denne unge mannen. Da hadde vårt samfunn vært bedre å leve i. Hadde vi vært like flinke til å gjøre det Gud vil, så hadde det ikke vært så mye vold og krig og fiendskap. Da hadde det ikke vært så mange skilsmisser. Da hadde ikke politiet hatt så mye å gjøre med tyveri og bedrag.

Hos denne mannen var det veldig mye fint som vi må prøve å etterligne. Det at han til slutt gikk bedrøvet bort, det betyr ikke at vi skal ta det mindre alvorlig med Guds bud.

Han viser oss tvert imot den rette holdning for en ungdom. ”Jesus så på ham og fikk ham kjær.” Hva som enn måtte mangle, var det i all fall riktig å forsøke å rette seg etter disse bud. Jesus så en mann som overfor himmelens Gud hadde vist i sitt liv at han gjerne ville leve rett for Gud og tjene hans mennesker. For så vidt kunne Jesus ha sagt det samme som til den skriftlærde et par kapitler senere: ”Du er ikke langt borte fra Guds rike.” (Markus 12,34) For det å søke Gud mens en også søker å følge hans bud, er hva Skriften formaner til. ”De som utrettelig gjør det gode og søker ære, herlighet og uforgjengelighet, skal få evig liv.” (Rom 2,7)

Det har blitt sagt at denne mannen stilte spørsmålet galt. ”Hva skal jeg gjøre for å få det evige liv?” Jeg tror ikke det. Jeg kan ikke se at Jesus protesterte mot denne problemstillingen. Satte ikke Jesus fram det dobbelte kjærlighetsbud og sa: ”Gjør det, så skal du leve”?

Den unge mannens problem var ikke at han var så altfor flink til å holde budene. Problemet var at han ikke holdt det første bud: ”Vi skal frykte og elske Gud mer enn alt annet og sette vår lit til ham.”

Mannen manglet både tro og kjærlighet. Selv om han hadde nådd langt i gudsfrykt og gode gjerninger, så hadde ikke Gud hele hans tillit og menneskene ikke hele hans omsorg. Dette blir avslørt for ham idet Jesus kaller ham til å forlate alt og følge seg.

Kallet til denne mannen gikk ut på å følge Jesus som Ordets tjener, uten ytre sikringer. Men ikke alle rike kalles bort fra sitt yrke til Ordets tjeneste. Kunne ikke også denne mannen komme inn i Guds rike selv om han ikke ville reise fra alt? Til det er å svare at Herren nå gav ham dette bestemte kall og ikke lot ham velge mellom en del av kallets innhold og det hele. For ham var det ja eller nei til det Jesus stilte fram for ham. For denne mannen ville troen bety det samme som for apostlene, og kjærligheten kreve det samme som av dem.

”Da så Jesus seg rundt i kretsen av disiplene”… - det understreker at det som nå kommer, gjelder alle: ”Hvor vanskelig det vil være for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike.”

”Disiplene ble forferdet over Jesu ord.” De rike har jo alle muligheter til å øve rettferd ved å gi almisser. Og var ikke en from manns rikdom tegn på Guds velsignelse? Jesu svar er: Det er tilliten til rikdommen som er skaden. Rikdommen gir en trygghet så en ikke er avhengig av Gud; den blir konkurrent til troen og fristelse til avgudsdyrkelse.

For hvert menneske betyr Kristi kall at en oppgir å satse sitt liv på forgjengelige ting. Også dem som har levd et rett ungdomsliv etter Guds bud, må se til at troen er rett, slik at en setter Herren over alle ting og forvalter sine verdier i pakt med hans omsorg for menneskene.

”Barn,” sier Jesus til disiplene når han taler om dette. Det uttrykker omsorg for dem som er forferdet og anfektet, og minner dem om at de er barn av den himmelske Far.

Bildet av kamelen og nåløyet uttrykker det umulige: ”Jesus så på dem og sa: For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. Alt er mulig for Gud.”

Dette ”alt er mulig for Gud” peker på at evangeliet selv ligger gjemt i budet om å elske Gud. For dette budet sier oss ikke bare noe om hva vi skal gjøre. Ingen kan elske på kommando. Kjærlighet til Gud springer ut fra et hjerte som har erfart kjærlighet fra Gud. ”Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder… Vi elsker fordi han elsket oss først.” 1 Joh 4,10.19

Vår kjærlighet til Gud kan bare være et svar på Guds kjærlighet til oss. Han er verdt å elske, for han har elsket deg så høyt at han gav sin enbårne Sønn for deg.. Kjærligheten kan ikke kommanderes, men bare elskes fram. Budet om å elske Gud er et evangelium: en oppfordring til å tro fullt og fast på at han er så glad i deg som han har vist deg i Kristus. Dette budet er det samme som innbydelsen til å tro på Jesus.

Guds gave i Jesus er først. Gud er den første beveger. Hans nåde tilbys først. Men så må mennesket gi sitt tilsvar til hans kall, frivillig. Derfor utstedes innbydelsen til evangeliet ofte i form av et ”bud”, i bydende form: Omvend deg! La deg døpe! Tro på Jesus! Gjør dette så ofte som dere drikker det til minne om meg! Innbydelsen bør ikke av den grunn oppfattes lovisk, for den er en innbydelse til troens og evangeliets frihet fra all egenrettferdighet og alle selvprestasjoner. Slik kan vi forstå budet om å elske Gud som en innbydelse til å høre ham til og gi seg helt til ham.

Men budet om å elske Gud står ikke alene. Det følges av budet om å elske sin neste som seg selv. Veien til det evige liv er full av oppgaver og aktivitet. Den som vil vinne det evige liv, har ikke lov til å glemme sitt medmenneske. Det går ikke an å elske Gud uten å få en ny holdning til sin neste. Jesus holdt fram både det 4., 5., 6., 7. og 8. bud for mannen i dagens tekst.

Han svarte: Mester, alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.” Men testspørsmålet angående det 1. bud kunne han altså ikke stå for. Han var ikke villig til å sette etterfølgelsen av Jesus foran alt annet.

Er du og jeg villig til det? Om det skulle bli satt på spissen som for den rike unge mann, eller ham som ikke fikk begrave faren, eller når Jesus setter skille: ”Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd.” Matt 10,35.

Bindingene som tærer på etterfølgelsen er ikke de samme for alle. Men Kristi etterfølgelse må ha den høyeste prioritet hos oss alle.

Det betyr at vi må holde budene. Høre Guds ord. Ikke forsømme bønnen. Feire messen. Bruke nådens midler.

Å følge Kristus, eller gå bort, - det er et spørsmål om praktisk handling. Herren sier: ”Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje.” Matt 7,21

Det er ikke slik å forstå at vi vinner det evige livet ved egen, heroisk innsats. Men ved å utlevere livet vårt helt til Gud. Han har betalt alt. Evig liv kostet Gud alt. Derfor venter Gud at vi er villige til å utlevere og overgi alt til Ham.