Epifania

Feiringen av Epifania (= åpenbaring) 6.januar kan føres tilbake helt til det andre århundre. Opprinnelig var det egyptiske gnostikere (gnosis=kunnskap) som i tilknytning til en gammel egyptisk vannfest valgte denne dagen for å feire Jesu dåp i Jordan. For gnostikerne var det spesielt viktig å feire denne hendelsen siden de lærte at Jesus først ble adoptert som Guds Sønn ved dåpen. Jesus var med andre ord ikke guddommelig allerede ved sin fødsel, men ble det gjennom Guds handling i dåpen da Den Hellige Ånd kom over ham og Gud erklærte ham å være sin Sønn. For å komme denne fornektelsen av den kristne inkarnasjonstanken til livs (inkarnasjon= kjødpåtagelse) begynte den østlige delen av kirken tidlig å feire Epifania først og fremst som Jesu fødselsdag, men også som hans dåpsdag. Både fødselen, da Guds Sønn fra evighet ble menneske, og dåpen, da Faderen vitnet om hans sønnestatus, åpenbarte Guds herlighet i verden.

Senere ble flere motiver koblet til Epifania-feiringen. Vismennene fra Østen som fulgte stjernen og kom med sine gaver til barnet (De hellige tre konger). Deres tre gaver åpenbarer Jesus som kong (gull), prest (røkelse) og profet (myrra). Kongenes tilbedelse av barnet skjedde ved Jesu fødsel og ikke tretten dager senere, så da Jesu fødselsfest, etter påvirkning fra Roma, ble flyttet til 25.desember, ble Kongenes tilbedelse det mest sentrale feiringstema den 6.januar. Slik ble de to dagene knyttet nært sammen som en sammenhengende fest.

Bryllupet i Kana ble også tidlig ett av temaene for Epifania-tiden. Gjennom dette sitt første under åpenbarte Jesus Guds herlighet, forteller evangelisten Johannes. Samtidig peker dette underet frem mot ”timen” da Guds herlighet skal åpenbares fullt ut gjennom korset. Slik peker Epifania-temaene frem imot faste og påske.

Antallet søndager i Epifania varierer i forhold til påsken. Kommer påsken tidlig, blir det færre søndager etter Epifania og flere søndager etter Trefoldighet. Siden 500-tallet er det maksimale antallet Epifania-søndager seks.