Adventus domini -
Herrens ankomst
Benkeblad for
november-desember 2009
I sin nåværende form,
som forberedelse til jul, er adventstiden av relativ sen dato. Den
har sitt ustpring i Øst-kirkens feiring av Epifania til minne om
Jesu dåp og forberedelse til denne høytiden. Etter at Vest-kirken
begynte å feire jul som Jesu fødselsfest, ble advent mer og mer
vanlig også her.
Etter mønster fra
fastetiden før påske, ble det i år 480 fastlagt en førti dagers
fastetid før jul fra St Martinsdag (Mortensmesse) 11.november. Disse
seks søndagene ble regnet som søndager før Kristi fødselsfest (ante
Natale Christi). Antallet søndager varierte mellom seks og fire. Det
nåværende antallet har vært vanlig siden 1000-tallet.Ved siden av
botsmotivet, har gledesmotivet vært dominerende for feiringen.
De tre sentrale
personene i adventstidens tekster er Jesaja, Johannes Døperen og
jomfru Maria.
I Middelalderen talte
man om advent som Kristi komme i kjødet, i sinnet og til dom (in
carnem, in mentem, in judicium). Vi taler derfor om advent i et
trefoldig perspektiv: som perfektum (han kom), som presens (han
kommer) og som futurum (han skal komme igjen).
Adventens perfektum:
Kristus er født – Kongen er kommet. Advent er altså en
forberedelse til å feire inkarnasjonens under. Adventens presens:
Herren kommer igjen og igjen til sin kirke – i Ord og sakrament.
Adventens futurum: Kirken venter med lengsel på Kristi gjenkomst.
Dette siste aspektet er det som gir nerve til de andre og som holder
de troende våkne.
Kirken ber slik:
Maranatha! Ja, kom, Herre Jesus!
 |
