Juletiden

Feiringen av julen som Kristi fødselsfest ble først aktuelt i begynnelsen av 300-tallet i forbindelse med de kristologiske stridigheter om Jesu guddommelige og menneskelige natur, og om forholdet mellom dem.

At valget falt på 25. desember var et resultat av fromme teologisk-symbolske refleksjoner. Disse bygde på to hovedtanker, dels tanken om Guds fullkommenhet, dels parallelliteten mellom den gamle og den nye pakt, mellom skapelsen og den nye skapelsen. Da Gud skapte dagen og natten, delte han likt mellom dem. Man var derfor tidlig enig om at Vårjevndøgn, som i følge den julianske kalender inntraff 25. mars, var skapelsens første dag. Men til Guds fullkommenhet hørte også å la den gamle pakt løpe et jevnt antall år. Derfor måtte den gamle pakt slutte samme dag som den begynte. Siden den gamle pakt avsluttes i og med Jesu forsoningsdød, måtte Jesu dødsdag ha vært 25. mars.

Om nå 25. mars var skapelsens første dag og den gamle pakts siste dag, så måtte den nye pakt, den nye skapelsen, ha begynt samme dato. Den nye pakten begynner med inkarnasjonen, at Gud ble menneske. I tillegg til en rekke andre data, utregnet på forskjellig måte, mente mange at Jesus skulle være født 25. mars. Men spørsmålet om inkarnasjonen var jo ikke så enkelt. Den begynte jo ikke ved Jesu fødsel. De ni månedene i mors mage måtte også regnes med. Det førte så til resultatet at Jesu fødsel ble lagt til ni måneder senere, til 25. desember.

Denne tankegangen hadde stort sett slått igjennom på begynnelsen av 200-tallet, uten at dette umiddelbart førte til en kirkelig feiring av Jesu fødsel 25. desember. Først hundre år senere ble festen for Kristi fødsel offisielt lagt til denne dagen. Det er altså en sannhet med store modifikasjoner at dagen ble valgt som en strategisk kristning av den romerske Sol Invictus-festen. Samtidig gav nettopp dette anledning til å understreke sentral kristen lyssymbolikk, Kristus som rettferdighetens sol og soloppgangen som symbol på Kristi oppstandelse og gjenkomst i herlighet, og senere tradisjonen med å bygge kirkene østvendt i retning den oppgående solen som er Kristus.

Senere har Chrysostomos i en berømt preken forsøkt å begrunne 25. desember som fødselsdag eksegetisk. Han utgikk fra opplysningene i Lukas-evangeliet kapittel 1 og slo fast at Sakarias sitt offer i templet ifølge vestlig tidsregning skjedde i slutten av september. På det tidspunktet ble altså Elisabeth gravid med Johannes, og hun var i sjette måned da hun fikk besøk av Maria (Luk 1,36). Marias besøk skjedde i forbindelse med bebudelsen, og Johannes ble født tre måneder senere (24. juni). Seks måneder sener ble altså Jesus født, den 25. desember. At Johannes ble født den 24. juni og Jesus den 25. desember ble forklart ved at man daterte fra månedens siste dag og at juni har 30 dager mens desember har 31 dager.

Vi kan ikke slå fast nøyaktig når man begynte å feire julen i Roma. Det kan ikke ha vært før år 243 og ikke senere enn 336. Fra Roma spredte julefeiringen seg østover og er kjent i Konstantinopel i år 379, i Aleksandria i år 432 og i Jerusalem på 450-tallet. I den armenske kirken feires julen fortsatt 6. januar.

Dermed blir vi minnet om den opprinnelige forbindelsen mellom juledagen (25. desember) og Epifania (6. januar). 6. januar ble av gnostikerne feiret som Jesu dåpsdag allerede en gang i det andre århundre. De feiret Jesu dåp fordi de mente at det var først ved dåpen at Jesus ble Guds Sønnn, og ikke ved fødselen. De fornektet med andre ord inkarnasjonen og lærte at Jesus ble adoptert som Guds sønn gjennom Johannesdåpen. Mot dette vitnet Kirken om Kristi guddommelige natur og hans fødsel som inkarnasjonens under. Som et mottrekk mot gnostikerne, begynte kirken i Øst å feire Jesu fødsel i stedet for hans dåp på 6. januar, samtidig som de feiret Jesu dåp. Senere begynte man også i Østkirken å feire Jesu fødsel 25. desember.

Med utgangspunkt i 25. desember fastsatte Kirken senere datoer for andre kirkeligge festdager: Jesu omskjærelse i templet 1. januar, Marias kirkegang 2. februar, Maria Budskaps dag 25. mars og Døperen Johannes fødsel 24. juni. Blant de andre kirkelige temaer i forbindelse med julen er feiringen av Kristi etterfølgere (comites Christi): Martyren Stefanus 26. desember, apostelen Johannes 27. desember og de uskyldige barna i Rama 28. desember. Fra 1100-tallet kan en støte på følgende tankegang: Først ble Kristus født, deretter hans kirke, representert ved martyrene (Stefanus), apostlene (Johannes) og de vanlige kristne (de uskyldige barna i Rama).

Fr Asle Ambrosius, fritt etter Carl Henrik Martling: Midt i virkeligheten