Fastens gudstjenester

Gjennom kamp til seier

Feiringen av Epifania (= åpenbaring) 6.januar kan føres tilbake helt til det andre århundre. Opprinnelig var det egyptiske gnostikere (gnosis=kunnskap) som i tilknytning til en gammel egyptisk vannfest valgte denne dagen for å feire Jesu dåp i Jordan. For gnostikerne var det spesielt viktig å feire denne hendelsen siden de lærte at Jesus først ble adoptert som Guds Sønn ved dåpen. Jesus var med andre ord ikke guddommelig allerede ved sin fødsel, men ble det gjennom Guds handling i dåpen da Den Hellige Ånd kom over ham og Gud erklærte ham å være sin Sønn. For å komme denne fornektelsen av den kristne inkarnasjonstanken til livs (inkarnasjon= kjødpåtagelse) begynte den østlige delen av kirken tidlig å feire Epifania først og fremst som Jesu fødselsdag, men også som hans dåpsdag. Både fødselen, da Guds Sønn fra evighet ble menneske, og dåpen, da Faderen vitnet om hans sønnestatus, åpenbarte Guds herlighet i verden.

Senere ble flere motiver koblet til Epifania-feiringen. Vismennene fra Østen som fulgte stjernen og kom med sine gaver til barnet (De hellige tre konger). Deres tre gaver åpenbarer Jesus som kong (gull), prest (røkelse) og profet (myrra). Kongenes tilbedelse av barnet skjedde ved Jesu fødsel og ikke tretten dager senere, så da Jesu fødselsfest, etter påvirkning fra Roma, ble flyttet til 25.desember, ble Kongenes tilbedelse det mest sentrale feFastetiden er de 40 dagene fra Askeonsdag fram til Påskedag. De 40 dagene har sitt forbilde i Jesu 40 dager i ørkenen der han ble fristet av Djevelen (Luk 4,2) som igjen viser til Israels 40 års vandring i ørkenen og Mose besøk på Sinai i 40 dager, der han mottok de ti bud (2 Mos 34,28).

Tekstene i fastetiden er preget av at denne tiden var en spesiell forberedelsestid for katekumenene som var på vei mot dåpen påskenatt. De handler i stor grad om kampen mellom det gode og det onde, som dypest sett er en kamp mellom den gode og den onde. Tekstene dreier seg mye om Jesu makt over demonene/de onde åndene. Katekumenene skulle nemlig før dåpshandlingen avsverge djevelen og alt hans vesen og bli befridd fra de gamle åndsmaktene ved såkalte exorcismer.

Den siste delen av fasten, fra den femte fastesøndagen, kalles pasjonstiden med dens spesielle fokus på Jesu lidelsesvei frem mot døden på korset.

Som troende skal vi altså i denne tiden konsentrere oss om det ”løpet” som er lagt opp for oss og legge inn en ekstra treningsøkt slik at vi ikke blir liggende etter på veien. Hver og en av oss har vår egen troskamp. Paulus taler om at det er en kamp mot oss selv og vår egen hang til å la det skure. Men selv om det slik er en ”ensom kamp”, kjempes den i et fellesskap der vi skal hjelpe hverandre og oppmuntre hverandre på veien. Derfor er det viktigere enn noen gang å være til stede ved den ukentlige messen og hente kraften ved Herrens bord.

Og så dreier det seg – som alltid i kristenlivet – å ha det rette fokus: ”med øynene festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus Kristus…” Det er i etterfølgelsens fellesskap med den korsfestede at seieren vinnes påskedagen.

På Askeonsdag fikk vi askekorset tegnet på pannen, en påminnelse både om dødens realitet og om evangeliets oppreisende kraft. Lykke til i kampen! Vel møtt på oppstandelsens dag!