Adventstiden

I sin nåværende form som forberedelsestid for julen er adventstiden av relativ sen dato. Den har sitt utspring i Østkirkens feiring av Epifania til minne om Jesu dåp og forberedelsen til denne høytiden. Siden julen etter hvert i vest ble feiret som Jesu fødselsfest, ble advent fra 500-tallet vanlig også her, først i Spania og Gallia. Etter mønster av fastetiden før påske ble det allerede i år 480 fastsatt en førti dagers fastetid før jul som begynte på Mortensdagen 11. november. Disse seks søndagene ble regnet som søndager før Kristi fødsel (ante Natale Christi). Antallet søndager varierte mellom seks og fire fra sted til sted. De nåværende fire adventssøndagene (Dominicae Adventus Domini) ble vanlig fra 1000-tallet. Østkirken har bevart den opprinnelige førtidagersfasten som innledes på Fillipsdagen 14. november. Det ortodokse kirkeåret begynner 1. september.

Adventstiden er altså en bot- og fastetid og kalles fra gammelt av for julefasten. Den skiller seg fra påskefasten ikke bare ved færre søndager, men også ved det at den på en helt annen måte har hatt et gledesaspekt ved siden av botskarakteren. Som en forberedelse til den nye pakts gjennombrudd i og med Kristi fødsel, har adventstiden blitt sett på som en slags parallell til Det gamle testamente som forberedelse til Det nye testamente. De tre spesielle adventsskikkelsene er profeten Jesaia, Johannes Døperen og Maria, Guds mor. Johannes Døperens sentrale plass i adventstekstene går tilbake til feiringen av Jesu dåp av Johannes på Epifania. Jomfru Marias plass gir seg selv siden det er Jesu fødsel som feires.

I Middelalderen talte man om en tredobbelt advent, som Kristi komme i kjødet, i sinnet og til dom (in carnem, in mentem, in judicum). Dette tredobbelte aspektet har bevart sin aktualitet gjennom det vi nå ofte taler om som adventens perfektum, presens og futurum. Adventens perfektum er inkarnasjonens advent: Kristus er født; Kongen har kommet. Advent er altså ikke det at vi venter på Jesu fødsel, men en forberedelse til å feire inkarnasjonenes mysterium. Adventens presens kalles også for den sakramentale advent, at Herren på nytt og på nytt kommer til sin kirke i ord og sakrament.

Den ankomsten som Kirken fortsatt venter på og som gir adventstiden dens spesielle teologiske og liturgiske særpreg, er Kristi gjenkomst. Dette er adventens egentlige feiringstema. Den knyter det nye kirkeårets begynnelse sammen med det gamle kirkeårets slutt. Adventssøndagene fortsetter derfor temaet fra Kristi kongesøndag og søndagen før den igjen. På den måten blir vi minnet om at adventstiden fra begynnelsen av besto av seks søndager.