Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

2. søndag etter epifania 2022

Luk 2,42-52

Fr Asle Ambrosius

I en jubileumsomtale i Aftenposten forleden leste jeg følgende om en kjent kvinne: «Fritiden tilbringes helst med familie og venner … i takknemlighet for det livet som er nå.» Jeg merket meg det med takknemligheten, men stusset over understrekingen av «det livet som er nå». Jeg tror ikke jeg tar feil når jeg forstår denne presiseringen som et lite spark til et livssyn som vektlegger det livet som kommer – det evige livet - det som dette livet her og nå er en forberedelse til. Ikke sjelden beskyldes kristne mennesker for å være mer opptatt av det livet som kommer enn det som er her og nå. Det er en stor misforståelse. I lys av inkarnasjonens under julenatt, da den evige Gud som skapte oss i sitt bilde, ble menneske av kjøtt og blod for å dele vårt liv fra unnfangelse til død, må det forholde seg helt motsatt. Å være takknemlig for livet som er her og nå, er derfor nettopp en kristen dyd. Det motsatte er vantro og gudsforakt. I dagens evangelium får vi en bekreftelse på en jordnær, ja endog en familiær tro, der nettopp det å høre sammen og leve sammen i takknemlighet for det livet vi har fått er et kristent ideal etter Jesu eget forbilde.

Etter å ha blitt funnet igjen templet, står det om tolvåringen Jesus: «Så ble han med dem hjem til Nasaret og var lydig mot dem … Og Jesus gikk frem i alder og visdom og var til glede for Gud og mennesker.» Det er ikke bare vakkert formulert, men det er en herlig livsnær og menneskelig skildring av hverdagslivet. Jesus vokste opp på stedet og i tiden. Og han vokste seg inn i familie og hverdagsliv. Og han gjorde det til glede både for Gud og mennesker. Slik har han helliget livet vårt, der vi lever og modnes dag for dag til å bli det menneske som Gud har kalt oss til. Dette hellige, alminnelig livet som leves fra dag til dag i familiens skjød, mor og far og barn, og så arbeidet, den daglige donten, måltidene, fellesskapet ved bordet og samtalen om smått og stort. Akkurat slik det må ha vært i familien der Jesus vokste opp.

Men midt i dette alminnelige, hellige, trygge og gode livet, sitter Maria med sine urolige tanker. Allerede julenatt hadde hun fått noe å tenke på. Etter at gjeterne hadde fortalt henne om alt de hadde hørt om dette barnet, står det: «Men Maria gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det.» Fra første stund av var det noe som gjorde henne urolig og som fortalte henne at idyllen og harmonien ikke skulle vare. Kanskje tenkte hun også tilbake på gamle Simeons ord da Jesus ble båret frem i templet: «Men også gjennom din sjel skal det gå et sverd.» Og nå dette dramatiske som hadde skjedd i forbindelse med påskefesten, da de trodde de hadde mistet ham i folkemengden, men etter tre dagers leting hadde funnet ham igjen i templet der han satt og samtalte med de skriftlærde. Riktig nok hadde han lydig blitt med dem hjem, men det var noe han hadde sagt som gjorde henne dypt urolig. På hennes milde irettesettelse, «Barnet mitt, hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Din far og jeg (legg merke til at Maria kaller Josef her for Jesu far) har lett etter deg og vært så engstelige», hadde han svart «Skjønte dere ikke at jeg måtte være i min fars hus?» Det var disse ordene hun gjemte i sitt hjerte og som gjorde henne urolig. En annen far? En annen vilje? En annen familie? En som gjorde krav på ham? Lydighet mot en far i himmelen?

 

Fortellingen om Jesus som tolvåring i templet er opptakten til en dramatisk historie som ikke bare truer familieidyllen i Nasaret, men som for alltid og i alle slektsledd vil utfordre mennesker over alt i verden til å ta stilling til Jesus, hvem han er og hva han vil, og til å gjennomtenke livet vårt i lys av evigheten. Ikke som en flukt fra livet her og nå, men tvert imot til å ta dette livet på alvor midt sin kompleksitet med alt det som truer det gode livet og som gjør at vi kan miste det fordi vi ikke forstår hva det krever av oss.

«Skjønte dere ikke at jeg må være i min fars hus?» Det er altså der han hører hjemme. Ikke bare i et hus – altså i templet bygget av steiner – i Salomos tempel i all sin prakt. Også der hører han hjemme, sammen med sitt folk, Israel, der Skriftene ble lest og tydet, og ofrene båret frem, både takkofferet og sonofferet for folkets synder. Det er i denne lange rekken av kult og profetier han hører hjemme og må tolkes for at vi skal forstå hvem han er. «Skjønte dere ikke at jeg må være i min fars hus?» Men altså, ikke bare i selve huset bygget av menneskehender. Oversettelsen forutsetter tanken om templet som Guds hus, stedet der Gud bor. Men den greske teksten gir en noe annen vinkling. Egentlig står det: «Skjønte dere ikke at jeg må ta del i min fars business», ja slik står det faktisk i King James bibel. Med andre ord sier Jesus, der han sitter midt blant de skriftlærde og drøfter hva Gud sier i sitt ord: Skjønte dere ikke at jeg må holde på med det som min himmelske Far holder på med?

«Min mat,» sier Jesus senere som voksen, «er å gjøre det han vil som har sendt meg, og fullføre hans verk.»

 

Så er det derfor han lar seg finne i tempelet, det jordiske stedet for Guds nærvær. Men han er der for å gjøre Faderens vilje. For å fullføre hans verk. For å oppfylle skriftene. For å fylle templet med seg selv og gi seg selv som offergave en gang for alle til glede for Gud og mennesker. Tempelet i Jerusalem er for lengst falt i grus. Men opp fra asken har det reist seg en fugl fønix. Kristi oppstandelseslegeme. «Riv ned dette templet,» hadde Jesus sagt, «og jeg skal reise det igjen på tre dager.» Og evangelisten legger til: «Men det templet han talte om, var hans eget legeme.»

 

Og Paulus fullfører tankerekken: «For i ham bor hele guddommens fylde legemlig», skriver han til menigheten i Kollosae. Himmelens Gud bor ikke lenger i et hus bygd av menneskehender. I Kristus har han bygd seg en bolig i verden der han alltid er å finne for urolige sjeler, et sted der han bor med hele sin nåde og sannhet. Denne boligen er Kirken som Kristi mystiske legeme i verden , hans nærvær på ethvert sted der hans navn ihukommes. Som Thomas Kingo synger i en salme som dessverre har falt ut av salmeboken:

 

«Et tempel har han bygget og grunnet med sitt blod. Det får ei Satan rygget, det står på klippen god. / Hver sjel som ham mon savne, skal i Guds kirkes bo, ham søke og omfavne og finne trøst og ro. / Der vil han alltid blive forklaret i sitt ord og sakramenter give av nådens rike bord.»

 

Og dermed er linjen trukket helt frem til der vi bor med våre familier og i våre sammenhenger. Her vi lever våre liv her og nå, med våre sorger og gleder; her vi leter etter det gode livet som vi ikke alltid lykkes med; her hvor idyllen ofte truer med å slå sprekker; her våre planer mange ganger blir krysset av det mange kaller skjebnen; her hvor vår vilje ofte må kjempe med en annens vilje, som vi ikke alltid forstår, men som vi kanskje allikevel aner har gode tanker og hensikter med våre liv. De gode nyhetene er at vi skal få ta hele livet vårt slik vi lever det med inn i en større sammenheng som ikke bare gir mening til livet her og nå, men som strekker seg utover dette livet, inn i Kirken på jord og her vi bor, der Kristus tilbyr oss en ny tilhørighet, en ny familie der vi alle for Jesu skyld får kalle Gud for Far og leve som hans barn til glede for Gud og mennesker under evighetens synsvinkel.

 

Noen ord til slutt om Maria. Denne dagen i templet demret det for henne at familieidyllen ikke skulle vare, at morskallet skulle settes på prøve. Litt etter litt, og mer og mer, gikk det opp for henne at en annen hadde krav på barnet hennes. Så måtte hun miste Jesus som sønn for å finne ham igjen som frelser og Herre. Ved korset fikk hun ham selv på en måte også tilbake gjennom apostelen Johannes. Morskallet hennes ble utvidet, fikk en ny dimensjon, da Jesus pekte på henne og sa til Johannes: «Se der er din mor»; og på Johannes, og sa til henne: «Se der er din sønn.» Der og da ble det stiftet en ny familie, et fellesskap, der vi får lov til å høre til og høre hjemme. Der vi kan be, slik vi snart skal si det i kirkebønnen: «Gud, du som er vår Herre Jesu Kristi Far, vi takker deg for at du har ført oss sammen som din familie.»

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no